Rock and fjoll

Det var en mørk og stormfull aften i 1995 at det ble slutt mellom bandet Oasis og meg.

Dette skjedde på en juleavslutning på skolen, hvor elevene skulle underholde med dans, teater og diktlesning.

Alt gikk såre vel helt til to jenter i klassen gikk opp på scenen for å synge. Det var ikke noe galt med sangstemmene deres, yndig klokkeklare som de var. Nei, problemet var låtvalget: De to venninnene sang «Wonderwall». A cappella.

Der og da var det noe som revnet i meg. Disse to jentene pleide da ikke å høre på sånn musikk? Det var jo jeg som var rockejenta.

Hadde Oasis blitt allemannseie nå?
Ellers takk.

Jeg marsjerte hjem og slengte CD-en «(What’s the Story) Morning Glory?» til hel***e. Neida, det gjorde jeg ikke. Men forholdet mitt til Oasis var forbi.

Inntil nylig. For plutselig var trynene deres der igjen: Oasis skal ha gjenforeningsturné! Til neste år spiller de konserter i Storbritannia og Nord-Irland – og i skrivende stund har de sannelig utvidet til USA også.

Det rabla for folk. Det ble billettkaos med gråtende menn, tusenlapper som virvlet på svartebørs, og fans som kranglet om hvem som fortjente konsertplassene mest.

Hvorfor vil mine medmennesker se et ihjelspilt band med to uspiselige kverulanter i spissen?

Har jeg misforstått noe?

The End

Ingen vet hva de andre i bandet heter, men brødrene Gallagher har alle hørt om.

Lillebror Liam synger og river kjeft.
Storebror Noel skriver låter og spiller gitar.

I 2009 ble de oppløst – like greit. Oasis hadde sju album bak seg, og alle på planeten visste hvem de var.

Hva var det egentlig som skjedde mellom dem på tampen der?

Jo: Etter årevis med krangling og slåssing barket de sammen i et siste fysisk slag backstage på en festival i Paris. Lillebror Liam var fyllesjuk og i et elendig humør. Ifølge storebror Noel kastet han – av alle ting – først en plomme i veggen med all kraft. Deretter gikk han inn i garderoben, hentet Noels gitar og begynte å veive den rundt som en øks.

– Han knuste nesten fjeset mitt med den, sa Noel i et intervju med Absolute Radio.

Etter 18 år var den førstefødte helt ferdig med Oasis. Samme kveld kom han med en offisiell uttalelse:

– Jeg kan ikke fortsette å jobbe med Liam én dag til.

Finito.

Siden har brødrene stort sett hatt «kontakt» på sosiale medier. Det har ikke vært pent.

Men det fins faktisk én ting de er enige om her i verden: De hater «Wonderwall».

– Jeg tåler ikke den jævla låta, har Liam sagt. – Hver gang jeg må synge den, vil jeg spy.

Her har vi altså to brødre som både avskyr hverandre og sine egne låter. Likevel skal over en million mennesker på gjenforeningsturneen deres. Kan så mange ta feil?

En gutt går bananas

Vel. Omtrent samtidig som Oasis døde for meg i 1995, fikk de nytt liv i en annen kant av landet.

I Kopervik i Karmøy kommune kommer en gutt hjem fra skolen. Han heter Odd Martin Skålnes og er ni år.

Hva gjør denne vesle tassen når skoledagen er over? Jo, han slår på TV 2. Så ser jeg for meg at han går ut på kjøkkenet og blander seg et stort glass O’boy mens han venter på at «MacGyver» skal begynne. Han setter seg i sofaen. Det neste som skjer, er en ren realitet:

– Jeg så en reklame for plata til et band som het Oasis. De spilte en kort snutt av «Wonderwall». Jeg bare ... wow. Det var en oppvåkning, rett og slett.

Dette forteller den nå 38 år gamle Odd Martin Skålnes, som altså husker sitt første møte med Oasis så godt at han fortsatt kan mane fram lukta av coveret på «(What’s the Story) Morning Glory?», som han dernest kjøpte på CD-kjelleren i Kopervik – antakelig etter vill tømming av oppvaskmaskinen hjemme for å få fart på ukelønna.

– Jeg spilte den plata i filler.

Men ikke bare dét. Niåringen lagde en perm hvor han møysommelig limte inn bilder av bandet og logoen deres, han printet ut dokumenter han selv hadde skrevet med fakta og låttekster. Og han begynte å spille gitar.

Uten å bli den kuleste gutten i klassen.

– De andre gutta på skolen hørte på Metallica. Jeg satt hjemme i kjellerstua og spilte «Wonderwall». Men det var min aller første musikkforelskelse. Det var det virkelig, sier Odd Martin.

Som ble så forelsket at Oasis faktisk har skylden for hans eget yrkesvalg – du skal få vite hvordan.

Og selvsagt skal han på gjenforeningskonsert til neste år. Etter tre timer i billettkø med 8000 personer foran seg, kapret Odd Martin adgang til Wembley 3. august. Det skulle bare mangle.

– Én ting er musikken. Men synes du ikke at Gallagher-brødrene er usympatiske?

– Nei, nei. De har jo drevet tidenes PR-kampanje i 15 år! All drittslenginga seg imellom på sosiale medier har gjort at de ikke er glemt.

Aha. Så det er sånn det henger sammen?

Hvem er egentlig disse kranglefantene?

En bror til besvær

Venner har de aldri vært.

Senest i 2019 sa storebror Noel til The Guardian at han likte mora si helt til hun fødte Liam. Den stakkars mora, som bodde i et hus med to sønner som hatet hverandre, og som attpåtil måtte dele rom.

Tilværelsen var i det hele tatt ganske ørkesløs for arbeiderfamilien i Manchester nord i England. En klisjé, nesten. Noel drømte seg ofte bort. Hans høyeste ønske var å spille i band. Men å skrive låter eller øve på gitar med en støyete lillebror i nærheten var håpløst. Dessuten ødela drittungen tingene hans.

Noel kunne komme hjem og oppdage at Liam hadde pisset på platespilleren. En annen gang ripet han opp alle platene. Dette gutterommet oste dårlig stemning.

Bedre ble det ikke da brødrene droppet ut av skolen og begynte å jobbe i farens byggefirma. Gutta måtte ofte jobbe utover kvelden fordi de bråkte og sloss, og i bilen på vei hjem kranglet de om hvem sin feil det var at det var blitt så sent.

De kranglet om alt.

I årevis lette Noel etter et band å spille i. Han var desperat.

Til slutt fikk han en ussel jobb som roadie på turneen til en lokal gruppe, og dro av sted. I mellomtida skjedde det noe han ikke hadde forutsett: Liam startet band.

– Han er vokalist! kunne mora fortelle i telefonen.

Noel ble sjokkert. Men etter hjemkomsten begynte han å dukke opp på bandøvingene til lillebroren. Han mente at med hans bidrag kunne store ting skje. For – Noel kunne noe som Liam ikke kunne: å skrive låter.

Mener noen i hvert fall.

Ferge-fuckup

Det holdt på å gå galt fra start. Etter lang tid med rot og styr og tomme konsertbuler, fikk Oasis endelig platekontrakt og ga ut «Definitely Maybe» i 1994. På De britiske øyer gikk det meget bra. Men så ble bandet sendt med ferge til Nederland på sin aller første utenlandskonsert.

Som ... ikke ble noe av.

Allerede på kaia i Hoek van Holland ble fire av fem bandmedlemmer sporenstreks skyflet tilbake til England. I løpet av overfarten hadde de – med Liam i spissen – først forsøkt å kjøpe drinker med falske pengesedler. Så ble de fersket da de stjal champagneflasker i taxfreen. Senere rev de ned flere bord i kasinoet og endte kalaset med å slåss med en gjeng West Ham-supportere.

Noel våknet opp alene i lugaren og lurte på hvor de andre var blitt av.

Hendelsen forårsaket et helsikes rabalder innad i bandet, noe musikkmagasinet NME dokumenterte gjennom lydklipp fra et intervju. Brødrene kranglet åpenlyst om det som hadde skjedd på fergeturen, og Noel var ikke nådig:

– Well, if you’re proud about getting thrown off ferries, then why don’t you go and support West Ham and get the fuck out of my band? sa han til lillebroren, som glefset tilbake:

– You're only gutted coz you was in bed fuckin' reading your fuckin' books.

De var rockefolk. Greit nok. Men var ikke søskenrivaliseringen enda mer interessant? To så forskjellige personer i samme band? Mediene kastet seg i hvert fall over Gallagher-guffet, både i inn- og utland.

Er det derfor de ble så store? Hva med musikken?

Et møte med Liam Gallagher

Tidligere Beat-journalist Kjersti Brinch Lund fikk «æren» av å intervjue lillebror Gallagher på Roskilde i 1995.

Det er en kostelig sak hvor Liam ydmykt forteller om den kommende plata:

«Den er dødsbra, det er Oasis. Rett frem rock’n’roll fra begynnelse til slutt. Vi er verdens beste band.»

Så forklarer han at grunnen til at han var med på å rasere et hotellrom i Hultsfred året før, var at han bare ville sjekke hvordan det var. I tillegg rekker han å prate dritt om R.E.M., gjøre narr av fotografens T-skjorte (med Blur på, ueffent nok), samt å stjele journalistens sigaretter.

Men Kjersti har glemt alt dette.

– Det jeg husker aller best fra det intervjuet, var at jeg var så redd for at han skulle vippe meg av pinnen. Jeg visste at Liam var cocky. Og så var han 23 år, mens jeg var 21. Dét var jeg veldig opptatt av.

Hun klarte seg svært bra, da. Til dags dato er det også et av de morsomste intervjuene hun noen gang har gjort, sier hun. Men musikken til Oasis dabbet fort av for hennes del.

– Jeg likte dem med sine umiddelbare hits, men så ble det bare kjedelig.

«Wonderwall» og utslett

Den munnrappe musikkjournalisten Egon Holstad er av samme oppfatning.

I en iTromsø-artikkel fra 2017 kåret han «(What’s the Story) Morning Glory?» til et av tidenes ti mest oppskrytte album.

Noe han fortsatt står inne for. Oasis er ikke Egons kopp te.

– Rent rockhistorisk synes jeg de er en parentes.

Han hater dem riktignok ikke. Dét verbet blir for sterkt.

– Men jeg får eksem av «Wonderwall». Derfor må vi aldri glemme svenske Julia Frejs Twitter-klassiker: «När en kille på fest tar fram gitarr & spelar wonderwall DÅ TORKAR FITTAN IGEN!»

Yin og Yang

Du vet hvordan det er når du hater broren din, men dere har et av verdens mest suksessrike band sammen?

Ja, da blir det utallige slåsskamper både med og uten balltrær, herping av instrumenter og studioutstyr, drittslenging, beskyldninger om trakassering, separate bandbusser, avsindige mengder kokain og avlyste konserter på grunn av bråk.

I 18 år holdt de på i samme band. Hvorfor i all verden kan det ta så lang tid før to nemesiser endelig går hver til sitt?

Jo, fordi de ikke klarte seg uten hverandre. De har sagt det selv. Noel skrev låtene, og Liam sang dem. Det var en suksessoppskrift. Brødrene Gallagher var uutholdelig knyttet sammen, akkurat som da de var nødt til å ligge på samme gutterom og puste inn samme natteluft.

Mens de lå der, hadde de flere kjipe ting til felles:

De stammet.
De var redde hjemme.
Faren slo.

Liam sier i dokumentaren «Oasis: Supersonic» (2016) at å være vitne til at noen får juling, er nesten like ille som å få det selv.

Og med dét bildet i hodet er det først og fremst trist at brødrene kom så forferdelig dårlig overens.

Hvorfor gjenforenes de nå?

Er det for å glede sin gamle mor (som etter hvert tok med seg gutta og rømte fra den voldelige ektemannen en kveld han var ute, og kun etterlot et sett med bestikk)?

Er det fordi de trenger penger (spesielt Noel, som akkurat har skilt seg igjen og må gi eksen en formue)?

Har de savnet seg selv?
Eller har de savnet hverandre?

Og kommer de til å spille «Wonderwall»?!

Fåglarna vet.

Da og nå

Odd Martin Skålnes, den lille gutten som falt hodestups for Oasis i 1995, hadde forutsett en livslang kjærlighet. Men allerede etter tredjeplata «Be Here Now», begynte forholdet å vakle.

– Selv om jeg bare var elleve da, hørte jeg at kvaliteten på musikken ikke var den samme. Oasis var ikke gutta på gulvet lenger, de var steinrike og hadde ikke mer å skrive om.

Så han ramlet av. Odd Martin forelsket seg i nye band. Billetten til gjenforeningskonserten er for hans del en nostalgisk presang til den lille gutten som så reklamen med «Wonderwall».

Selv tror han at han falt så pladask fordi Oasis hadde det han omtaler som «en magisk kombo»: De var tøffe gutter fra arbeiderklassen som sang om kjærlighetssorg og ensomhet. Det var en enkelhet i låtene deres som gjorde at de var lette å lære seg å spille.

– Disse folka kom på en måte fra ingenting. Ni år gamle meg fikk følelsen av at det går faktisk an! Kanskje jeg også kan klare det?

Og det gjorde han faktisk. Til dags dato har Odd Martin Skålnes jobbet med musikk, både som artist, produsent, manager og låtskriver – for blant andre Aurora, Sigrid og Bo Milli, for å nevne noen. På nyåret slipper han nytt soloalbum under navnet O. Martin.

The End 2.0

Og jeg? Vel, jeg har vært i boden og lett fram CD-en «(What’s the Story) Morning Glory?». For jeg kastet den jo ikke etter skoleavslutningen i 1995.

Når jeg hører på den nå, er det ganske mange minner fra den tida som kommer tilbake. Fine minner! Som å sitte på rommet hjemme og tenke på en jeg var forelska i, og som jeg visste likte Oasis.

Jeg kan forstå at folk vil på konsert og gjenoppleve sine minner.

Nå synes jeg til og med «Wonderwall» er ganske fin. Særlig når celloen og trommene kommer inn i starten der. Og etter å ha lest x antall tweets fra brødrene Gallagher, begynner jeg å gå med på at ja: De er vittige i sin pingpongaktige ordkrig.

Dessuten synes jeg at Liam Gallagher er litt kjekk. Hvis det er lov å si.

Men likevel: Jeg skal nok ikke på Oasis-konsert noen gang. For ett sted går grensen.

Mer Oasis? Sjekk ut:

Enda mer musikk? Bare hyggelig: