Redaktører, ta ansvar! Medietrykket har potensial til å rive folk i filler.

Forrige uke deltok norske redaktører i debatt på Pressens hus i Oslo om mediedekningen av kronprinsesse Mette-Marits sønn Marius Borg Høiby. Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB

Når pressen jager i flokk, oppstår det vi kaller presseetikkens blindsone.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det er vanskelig for en samlet presse å ta ansvaret for det totale medietrykket de alle bidrar til. Men det er tross alt verre for dem som blir utsatt for det.

Det er en gedigen ansvarsfraskrivelse når redaktører sier de ikke kan ha en overredaktør som sier «stopp – nå er medietrykket blitt for stort». Vi kan ikke begynne å ringe hverandre for å spørre om hvem som skal publisere hvilke saker, sier de.

Neivel, så finn på noe annet, da. Ikke fortsett å snakke om alt som er vrient. Ta ansvar. Gjør noe med det. For dere er fortsatt skyldige i et medietrykk som har potensial til å rive folk i filler.

Overveldende

Eller som psykologspesialist og medforfatter av boken «I medienes søkelys» Kim Edgar Karlsen har understreket flere ganger: Når medieomtalen blir intens, omfattende, ensidig negativ og personfokusert, øker det risikoen for helsemessige konsekvenser.

«For noen utløses en eksistensiell angst der opplevelsen av fordømmelse, utstøtelse og skam kan bli overveldende» (Nettavisen 8. september).

Eva Sannum, rådgiver og tidligere medlem i PFU og Svein Tore Bergestuen, rådgiver og tidligere journalist/redaktør. Foto: Martin Fjellanger Telenor

Karlsen var også til stede på Pressens hus da mediene diskuterte mediedekningen av Marius Borg Høiby i forrige uke.

Når Karlsen viser til sin forskning, er han opptatt av å understreke at selv om de som utsettes for medieeksponeringen er kjente, profilerte eller mektige, så reagerer de omtrent som oss andre når den negative dekningen blir personlig. Selv om de har medieerfaring.

Medienes presseetiske logikk fungerer dårlig i møte med ekte mennesker i krise. De prinsipielle argumentene for dekning av såkalte offentlige personer, er at de i større grad må tåle kritikk, identifisering og medieomtale. Du hører gjerne formuleringer som at de har «søkt offentligheten», «påkalt offentlig oppmerksomhet» eller «må regne med en større offentlig omtale» på grunn av sin maktposisjon.

Men forskningen viser at når folk blir utsatt for negativ omtale som er personlig, og det totale medietrykket blir intenst, så har ikke kjente mennesker nødvendigvis bedre forutsetninger for å stå i den stormen enn andre.

Det er forskjell på å innta en rød løper som kjendis eller delta i Debatten på NRK som politiker når man er i sin offentlige rolle, mot å få brettet ut sine dårlige livsvalg og skjebnesvangre, personlige feil for hele landet.

Presseetikkens blindsone

Mediene kan tøye den presseetiske strikken og rettferdiggjøre omtalen av kjente mennesker hver for seg, og i hvert enkelt oppslag. Men når de turer frem hver for seg, når pressen jager i flokk, oppstår det vi kaller presseetikkens blindsone. Presseetikken «ser» ikke det totale medietrykket. Pressen ser heller ingen løsning, derfor snakker de vanligvis lite om det. Dessuten pirker dette også borti selve redaktørinstituttet.

Som Se og Hør-redaktør Ulf Andre Andersen sa det på Pressens hus:

«Jeg skjønner at det er et dilemma, men jeg klarer ikke å se noen løsning på det. Skal jeg ringe til VG og NRK og si at dere må holde dere unna, at dette er en sak vi er alene om?»

Leder i Redaktørforeningen Reidun Kjelling Nybø gjentok et poeng trolig alle hennes medlemmer er enige i: at de ikke kan ha en overredaktør som tar avgjørelser over redaktørene.

Det finnes lyspunkter i denne debatten. Flere redaktører har den siste tiden sagt at de ser hen til det samlede medietrykket når de gjør sine etiske vurderinger før publisering. Det snakkes om at nye saker i et stort sakskompleks bør være nettopp det, noe nytt, og helst representere substansielle omdreininger i saken.

Men er en slik ny bevissthet god nok? For det er fortsatt opp til hver enkelt redaksjon, som naturlig nok er mest opptatt av sin egen dekning. Og de er tross alt i konkurranse med hverandre om å finne nye innfallsvinkler, nye fakta, nye uttalelser eller påstander som skaper trafikk.

Forpliktende regelverk

Å bruke pressen etiske regelverk Vær varsom-plakaten (VVP) for å løse dette problemet kan være utfordrende, for det er vanskelig å se for seg hvordan det kan føre til fellelser i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Hvem skal man klage på? Alle, samtidig? Og hvem skal svare på klagen? Alle, samtidig?

Men det er ikke umulig.

Å gi opp før man har prøvd er i alle fall en ansvarsfraskrivelse. Flere punkter i VVP er normative oppfordringer som mediene skal styre etter. For eksempel står det i plakatens første kapittel om pressens samfunnsrolle at det «er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle» (punkt 1.4). Kan man ikke på samme måte skrive inn klare oppfordringer om å ta mer hensyn til det totale medietrykket?

Kapittel 3 handler om journalistisk adferd og forholdet til kildene før publisering. Kunne det vært lagt inn klarere føringer her?

Karlsens forskning viser at selve jakten på medieofre er vel så viktig for de helsemessige konsekvensene som selve publiseringen. Jakten kan være presseetisk innenfor, for de fleste sakene krever tilsvar eller samtidig imøtegåelse. Alle henvendelsene samlet bidrar likevel sterkt til mediedrevet.

I punkt 3.9 står det: «Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet.» Kunne man endre det slik at hensynet også handler om den flokkjakten på kilden man deltar på sammen med resten av pressen, ikke bare hvorvidt egen redaksjon isolert opptrer «hensynsfullt»?

Kapittel 4 handler om publisering, og i punkt 4.1 står det: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.» Kunne det også handlet om det totale medietrykket når de vurderer graden av «omtanke»?

Ta ansvar

Det er pressens rolle å beskytte enkeltmennesker mot overgrep. Det står i VVPs første kapittel. Da er det et paradoks at det ikke finnes etiske regler som setter grenser for det totale medietrykket mot enkeltmennesker i et mediedrev.

Hvis mediene forplikter seg i VVP til å vurdere denne presseetiske blindsonen, i både det journalistiske arbeidet og i publiseringen, blir det lettere å ta denne debatten i egen redaksjon og i offentligheten. Det vil være en reell anerkjennelse av problemet og den entydige forskningen på feltet.

Norsk presses etiske selvjustis nærmer seg 90 år, like gammelt som trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Dette selvvalgte ansvaret har forhindret statlig overformynderi. Slik bør det fortsette, men da må pressen ta ansvar. Da holder det ikke med seminarprat.

Vi har ikke løsningen på hvordan nye formuleringer i VVP skal håndheves, og ja, det er allerede en overbelastet klageordning. Men ikke la det bli en sovepute. Gjør noe.

Å toe sine hender og snakke om at dette er vanskelig, når det er folks liv og helse som står på spill, er direkte uansvarlig.

Eva Sannum og Svein Tore Bergestuen driver mediepodkasten «Tut & Mediekjør».