Realityserien fra virkeligheten fikk dødelig utgang

«Det ser litt skummelt ut for den minste kyllingen i dag.»

«Skulle ønske Vår Herre hadde utstyrt foreldrene med et visst oppdrageransvar.»

«Det er så fryktelig vondt når vi ser de lider dag for dag og til slutt dør.»

Reaksjonene på NRKs livestream fra ørneredet har den siste uken vært sterke. Voldsomme scener har nemlig utspilt seg i en tett kringkastet familiebolig i Oslofjorden.

Fiskeørnen Fru Rauer og de tre kyllingene som klekket tidlig i juni, har nemlig vært gjennom litt av et drama.

En kamp om liv og død

Først ble den minste kyllingen hengende etter i vekst. Mens storesøsknene forsynte seg godt av maten far kom flygende med, ble «Minsten» stadig mer pjusk.

– Den endte med å få mye juling og lite mat, sier biologen som har overoppsyn med reiret, Rune Aae.

Søskenrivaliseringen utspilte seg mens fuglevenner fulgte dramaet, time for time, via livekameraet fra redet.

I helgen ble det gjort et forsøk på å redde minstemann ut av en dødelig situasjon.

Det er nemlig fullt mulig å plassere ørnunger i «fosterhjem». Det fungerte fint i fjor.

– Vi var på vei for å berge denne, men kom en halvtime for seint, sier Aae.

Som om ikke det var nok, måtte også den mellomste gi tapt to dager senere. Den hadde tilsynelatende satt fast noe i «kroa» – det første stoppestedet for maten på vei ned i magen.

Dermed sultet også denne, samme hvor mye mat Fru Rauer forsøkte å gi den.

– Denne fikk også juling, konstaterer Aae.

Redningsaksjon

Mens ørnungene til Fru Rauer har kjempet for livet, har engasjementet rundt ørnereiret tatt av.

«Mobbing» og «bølle» er bare noen av beskrivelsene fra kommentarfelt som koker.

– Ikke bare på Facebook. Det er meldinger og telefoner, folk er opprørt. Det er uvant å få en så rå og brutal natur rett i fleisen, konstaterer Aae.

Mange har etterlyst handling og redningsaksjoner.

Ekspertene forsøkte å redde «Minsten». Men å sette i gang med røntgen og dyrlege for nummer to var aldri aktuelt.

– De fleste er nok enige i at det er naturens gang. Sånn er det. Alternativet er å skjerme seg selv for inntrykk man ikke tåler, sier Aae.

Seer: – Jeg gråt som en baby

– Jeg elsker alle dyr og følger ofte familien Rauers reir. Det var veldig trist å se hva som skjedde i reiret i det siste, sier Jovita Juozapaviciute til NRK.

Hun er en av mange som har latt seg engasjere over hva hun har sett på direktestrømmen.

Juozapaviciute sier det var rørende å følge «Midi», den mellomste ørneungen, den siste tiden den levde, og morens forsøk på å varme den medtatte kroppen.

Juozapaviciute tror folk blir mer engasjerte når de får se naturen slik, live på kamera. Selv har hun blitt sterkt berørt av dramatikken og ungene som til slutt måtte gi tapt.

– Jeg gråt som en baby!

Brutalt å se på

Eli Margrethe Mariposa fotograferer selv fugler, dyr og natur, og er opptatt av å verne om dyrelivet. Hun synes det har vært fascinerende å følge Fru Rauer tur-retur Sahara. Så returnerer hun til eksakt samme tre som i fjor for å få ungene sine.

• Du kan følge NRKs dokumentar om reisen til Afrika her:

– Det har vært så interessant og spennende å følge med på klekkingen av de tre fiskeørnene, men det ble for meg veldig vanskelig å se hvordan den minste av de tre ble behandlet av den ene største og eldste fiskeørnungen, forteller Mariposa.

Hun sier hun har stor respekt for, og er full av beundring for, alt Rune Aae og hans medhjelpere gjør i forbindelse med fiskeørnredet.

– Er du blant de som tenker man bør gripe inn for å redde ørnungene?

– Ja, jeg tenker at så lenge det er kamera og vi ser hva som skjer, så bør vi gripe inn å hjelpe. Jeg skjønner at det er naturens gang at den sterkeste overlever, men når man har mulighet for å hjelpe, så kan man jo det?

Hvordan går det med sistemann?

En god slutt er fortsatt mulig for ørnemor og familien på Rauer. Den siste kyllingen er nemlig både sterk og tøff. Generelt er oddsen lav når en ny fiskeørn klekkes: 60–70 prosent dør i løpet av de første to leveårene, anslår Rune Aae.

Men for den største er oddsene nå gode. Den er klekket tidlig, som gir vesentlig bedre sjans til å leve.

– Det er en stor og kraftig unge. Og det er et godt tegn at den er såpass aggressiv. Da vet den å slå fra seg mot eventuelle fiender fremover.

Til høsten trekker den som mor sørover. Så tar det to år før den – forhåpentlig – er tilbake for norsk sommer i 2025.