Putins metode er å forvrenge sannheten. La oss ikke synke til det nivået.

Det er ikke «normalt i et demokrati» å undertrykke bruken av et utvalgt minoritetsspråk, mener innleggsforfatteren. På bildet: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Foto: Pool, Reuters/NTB

Ingen forsvarer i dag fornorskingspolitikken av samer med at det var «normalt i et ungt demokrati».

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Professor i russisk Ingunn Lunde lanserer i Aftenposten en teori om «språkpolitikk i demokratier» som bare kan beskrives som absurd.

Språkpolitikk kan ikke legitimere en militærinvasjon i et uavhengig land og er bare et vikarierende motiv for Vladimir Putins brutale krig. Men Lundes påstand om at ukrainsk språkpolitikk er «normal i et demokrati», kan ikke stå uimotsagt.

Svært inngripende tiltak

Ukraina har lenge hovedsakelig vært et tospråklig land, der ukrainsk og russisk er blitt brukt side om side. Siden Sovjetunionens oppløsning er bruk av russisk blitt begrenset med svært inngripende tiltak. La meg gi et eksempel fra Krym på hvordan språkpolitikken i Ukraina har fungert.

Hovedspråket på Krym har lenge vært russisk. I 2001 hadde 77 prosent av halvøyas innbyggere russisk morsmål, ifølge offisielle ukrainske tall. Blant minoritetsspråklige (derav 11 prosent krimtatarsk og 10 prosent ukrainsk) har russisk lenge vært lingua francalingua francaSpråk som brukes i samkvem mellom folk som ikke forstår hverandres morsmål (SNL). i det daglige. I praksis kan alle på Krym mer eller mindre godt russisk, men bare et fåtall ukrainsk.

En russiskspråklig kvinne jeg kjenner godt, jobbet på 1990-tallet i en barnehage på Krym. Samtlige barn og ansatte i barnehagen hadde russisk som morsmål. Likevel var russisk forbudt i barnehagen: Det skulle snakkes ukrainsk, et språk hverken barn eller voksne behersket. Da de trosset pålegget og snakket morsmålet med barna, var det med fare for å miste jobben. Når det kom inspektører utenfra, måtte alle legge om til liksom-ukrainsk – som nordmenn som prøver å snakke dansk. Det er en slik politikk Lunde mener er «normal i et demokrati».

Kan være viktig redskap

Språklovene som siden er kommet, har strammet ytterligere inn på bruken av russisk. Å begrense retten til å benytte ens eget morsmål er svært inngripende i menneskers liv. At dette er politisk betent, bør være innlysende. Ingen forsvarer i dag fornorskingspolitikken av samer med at det var «normalt i et ungt demokrati».

Behovet for nasjonsbygging i et land som var utsatt for utstrakt «russifisering» i Sovjet-tiden, er forståelig, og språkpolitikk kan være et viktig redskap. Men det er ikke «normalt i et demokrati» å undertrykke bruken av et utvalgt minoritetsspråk, som i mange regioner faktisk er majoritetsspråket.

La det være klart: Språkpolitikk er ingen grunn til å invadere et land og kan ikke legitimere Russlands brutale angrepskrig. Men ukrainsk språkpolitikk er åpenbart ikke harmløs og «demokratisk». Å påpeke enkle fakta er ikke å løpe Putins ærend. Putins metode er å forvrenge sannheten. La oss ikke synke til det nivået.