Noen er redde for ytre høyre, andre er redde for ytre venstre. Og nesten alle er sinte på Macron.

Ved å varsle nyvalg har Frankrikes president Emmanuel Macron (bildet) gått til et overraskende motangrep, skriver Espen Klævik-Pettersen. Foto: Andre Pain, Reuters/NTB

Emmanuel Macron gambler på at en felles front kan stoppe ytre høyres fremgang i Frankrike. Han kan lykkes enten han vinner eller taper valget.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Søndag 30. juni og søndag 7. juli går franskmenn til valglokalene igjen, få uker etter at de stemte ved EU-valget. Da sørget folket for en stor seier for Marine Le Pens ytre høyreparti Rassemblement national (Nasjonal Samling).

Med 31,5 prosent av stemmene fikk partiet 30 mandater i EU-parlamentet. Til sammenligning fikk sentrumskoalisjonen til president Macron 14,5 prosent av stemmene og 13 mandater.

Samme kveld som stemmene fra EU-valget var klare, oppløste Macron nasjonalforsamlingen. I en kort tale ba den franske presidenten om en avklaring fra folket. Samtidig advarte han mot truslene mot demokratiet fra ytterpartiene.

Nyheten om nyvalg ble møtt med redsel og sinne. Noen er redde for ytre høyre, andre er redde for ytre venstre. Nesten alle er sinte på Macron.

Meningsmålinger tyder på at det blir en uvanlig høy valgdeltagelse, opp mot 70 prosent. Det ligner nesten på det man forventer ved et presidentvalg. På mange måter er det kanskje også det. I alle fall vil Macrons presidentskap for all tid bli forbundet med dette valget.

Felles front mot ytterpartiene

Det er lett å kritisere Macrons avgjørelse. Men det er også mulig å forsvare den. Macron selv har nok kalkulert med valgpsykologi, valgordning og fransk motstand mot ytterpartier.

Frankrike har det som kalles flertallsvalg i enkeltkretser. Landet er delt opp i 577 valgkretser. Hver valgkrets skal sende én representant til Nasjonalforsamlingen.

Valget gjennomføres i to omganger, med én ukes mellomrom. De kandidatene som får mer enn 12,5 prosent, går videre til siste runde, hvor vinneren kåres ved flertall.

Valgordningen kan føre til store sprik mellom antall stemmer og antall mandater. Et godt eksempel er valget i 2012. Da fikk Marine Le Pens parti 13,60 prosent av stemmene ved første valgomgang. I andre omgang fikk partiet under 4 prosent. Det ga 2 av 577 mandater i Nasjonalforsamlingen.

Grunnen er den særfranske «republikanske front» mot partier fra ytre høyre: I valgkretser hvor tre kandidater går videre til andre runde og én av disse er fra ytre høyre, trekker ofte en av de andre seg og anbefaler folk å stemme mot ytre høyre i andre valgomgang. Det samme gjør som regel alle som ikke kom videre til andre valgrunde i det hele.

Sentrumspolitikeren Macron har sterk tiltro til denne tradisjonelle franske motstanden mot ytterpartier. Han håpet nok på en stor valgkoalisjon allerede i forkant av valget bestående av alle partier i sentrum-venstre og sentrum-høyre. Men her har han nok forregnet seg. Det franske samfunnet er polarisert som aldri før.

Den republikanske fronten slår sprekker

Sosialdemokratene har nemlig gått til venstre sammen med de grønne, radikale og kommunistene. Valgkoalisjonen kaller seg «Le nouveau front populaire» («Den Nye Folkefronten»). Navnet er en referanse til den franske venstrekoalisjonen som samlet seg mot fascisme i 1930-årene.

Det klart største partiet i koalisjonen er «la France insoumise» («Det ukuelige Frankrike»). Mange anser partiet som et populistparti langt til venstre, med en fullstendig urealistisk økonomisk politikk og autoritære tendenser. Lederen Jean-Luc Mélenchon nekter å garantere noe samarbeid med en macronsk sentrumskoalisjon for å stoppe ytre høyre i andre valgrunde.

Det tradisjonelle høyrepartiet Republikanerne har heller ikke flagget støtte for Macron.

For noen dager siden advarte Macron mot borgerkrig dersom noen av ytterpartiene kommer i regjering. Uttalelsen er blitt kritisert som billig skremselspropaganda selv av Macrons egne støttespillere. Han er upopulær blant folket og fremstår stadig mer politisk isolert.

Men Macron har én siste vei til seier. Den går gjennom nederlaget.

Seier gjennom nederlag

Sannsynligvis tenker Macron allerede på presidentvalget i 2027. Den franske grunnloven forbyr ham fra å stille for et tredje mandat.

Marine Le Pen ville nok ha foretrukket å stå i en behagelig opposisjon i tre år til. Hun kunne fortsatt å tordne til frustrerte franskmenn om den upopulære pensjonsreformen, om fallende kjøpekraft, om ukontrollert innvandring.

I et slikt scenario ville Le Pen etter alle solemerker blitt president i 2027.

Men ved å varsle nyvalg har Macron gått til et overraskende motangrep. Han vet at utfallet av valget kan bli at nasjonalistpartiet Rassemblement national vinner. Da må han utnevne en statsminister fra ytre høyre og akseptere ministre fra ytre høyre.

Men med sine betydelige fullmakter som president kan Macron stikke mange kjepper i hjulene for denne regjeringen. Le Pens parti vil heller neppe få rent flertall i Nasjonalforsamlingen og vil dermed måtte inngå kompromisser.

Slik kan Macron dra ytre høyre ned i gjørma gjennom tre lange år før presidentvalget. Det gir ham god tid til å gjøre partiet upopulært blant folket.

Kanskje blir det jubel

Marine Le Pen vet da også dette. Derfor har hun allerede sagt at hun ikke vil godta en statsministerpost. Det ansvaret overlater hun til 28 år gamle Jordan Bardella, som er partiets president.

Bardella blir nå bombardert hver dag av kritiske spørsmål fra journalister. Macron har tvunget ham til å vise kortene. Dermed står unge Bardella i en vanskelig spagat.

På den ene siden forsøker han å forsikre om at partiet vil føre en ansvarlig økonomisk politikk og respektere rettsstaten. På den andre siden må han ikke bli for glatt og imøtekommende. Han må beholde de frustrerte velgerne som stemte på partiet ved det nylige EU-valget.

Første valgrunde er nå på søndag. Siste runde er på søndag 7. juli. Da gir det franske folk oss litt av svarene. Kanskje vil Marine Le Pen og Jordan Bardella juble. Så langt leder partiet på de fleste meningsmålinger.

Resten av svarene får vi i 2027. Da må Macron gå pent og stille ut av Elyséepalasset. Innen den tid har han kanskje gitt makten tilbake til sentrum.

Historien om Macron er ennå ikke ferdig skrevet.