Problemet er ikke hva som diskuteres i Aftenbladet, men hvordan

DEBATT: Problemet er ikke hva som diskuteres i Aftenbladet, men hvordan. Det er formen som ofte avgjør hvem som orker å delta i en debatt

Denne slentrende, selvsikre tonen – godt kjent fra Aften-bla-bla, har for lengst sneket seg inn i Aftenbladets dekning av saker som faktisk betyr noe. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Aftenbladets SUS-dekning skaper debatt. Sykehusets ansatte skriver leserbrev. Kommentator Leif Tore Lindø svarer i kjent stil. Kommunikasjonsrådgiverne Ingveig Tveranger og Elisabeth E.S. Rongved følger opp og anklager ham for mansplaining. Så rykker politisk redaktør Harald Birkevold ut og forsikrer oss om at «vi heier på debatten».

Det skulle bare mangle. Debatt er ikke bare noe SA lever av – det er noe avisen iscenesetter, rammer inn og i stor grad kontrollerer.

Birkevold oppfordrer leserne til å fortsette å kritisere avisen. Jeg tar ham på ordet. For problemet ligger ikke først og fremst i hva som diskuteres, men hvordan. Det er formen som ofte avgjør hvem som orker å delta i en debatt – og hvem som lærer seg å holde munn.

Må alt være morsomt?

For Lindø handler det tilsynelatende mindre om å opplyse enn om å briljere. Det er som om han ikke kan la være. Det virker nesten som han har en journalistisk OCD-diagnose. Alt må være morsomt. Overskriften «Intet nytt fra Helse Vestfronten» er et godt eksempel. En krigsmetafor lånt fra en av historiens blodigste slagmarker. Upassende? Kanskje. Effektfull? Utvilsomt. Og morsomt, i Lindøs univers. Deretter følger en tettpakket rekke av formuleringer så elegante at de nærmest lammer motargumenter før de er formulert. Og gjør andre skribenter grønne av misunnelse.

Å bli møtt på denne måten i en alvorlig samfunnsdebatt er ikke betryggende – det er avvæpnende. «Hvis det først brenner på Lyefjell, tar vi bilder av det som brenner, ikke alle de plassene der det ikke brenner.» En påstand forkledd som sunn fornuft. Retorisk uangripelig. Og svært effektiv til å vippe publikum over på din side.

En konkurranse i vidd og formuleringer?

Men hva gjør det med debatten? Den forvandles til en konkurranse i vidd og formuleringsevne. Et KM i morsomhet. De som ikke vil – eller kan – svare med samme mynt, trekker seg tilbake. Ikke fordi de tar feil, men fordi banen er gjort uframkommelig.

Denne slentrende, selvsikre tonen – godt kjent fra Aften-bla-bla, der Lindø og Birkevold selv utgjør halve besetningen – har for lengst sneket seg inn i Aftenbladets dekning av saker som faktisk betyr noe. Resultatet er en avis som ofte fremstår mer opptatt av å vinne poeng enn av å stille åpne, undersøkende spørsmål.

At enkelte opplever Stavanger Aftenblad som arrogant, burde ikke overraske noen. En liten historie: For noen år siden inviterte avisen leserne inn i redaksjonen under overskriften «Fortell oss hva du mener om avisen». Det ble servert kaffe og vafler, og kritikken strømmet på. Mye handlet om «dere skriver for lite om bordtennis» og «hvorfor er det så lite stoff om gaten jeg bor i?». Smått og lokalt – lett å avfeie. Det gjorde også redaktøren, med pedagogisk journalistlogikk.

Noe må ha blitt bedre?

Helt til en forsker fra UiS tok ordet: «Hvorfor skriver dere ikke mer om all forskningen vi driver med?» Da var det slutt på vitsene. Redaktøren måtte innrømme at avisen ikke hadde gjort nok. Å dekke forskning, forklarte han, er krevende. Ressurskrevende. Omfattende.

Og der er vi ved kjernen – og tilbake til SUS.

Det er brukt ørten milliarder kroner på et nytt sykehus. Våre penger. Et prosjekt av historiske dimensjoner. Da er det et helt legitimt spørsmål å stille: Hva har faktisk blitt bedre? Ikke bare hva som har gått galt, men hva vi har fått igjen for investeringen? Noe må ha blitt bedre etter at vi pumpet så mange penger i dette prosjektet. Eller er det bare stedet på Lyefjellet som ikke brenner? Hvor er Aftenbladets innsats i å belyse dette? Er det for mye arbeid for Aftenbladet finne ut av dette? Eller er det ikke nyhetsverdig at noe har blitt bedre? Hvor er Aftenbladets systematiske innsats for å finne ut av dette? Er det for mye arbeid? For lite spektakulært? Ikke konfliktfylt nok til å bli nyhet? Må det begynne å brenne enda kraftigere før det er verdig dekning – eller holder det at noen fortsatt står og leverer vittige beskrivelser av flammene?