Politikerne må se grundig på dette kartet

Forskere regner de røde feltene som de mest utsatte områdene i Oslo. Foto: Torstein Ringnes

Tiltakene må komme tidlig nok. Det er viktigere enn frykten for å stigmatisere.

Det er røde felt på et kart.

Men hva skjuler seg bak de mest utsatte nabolagene i Oslo?

Langt inn i Groruddalen hører jeg hylene fra barn som leker. Tre jenter løper om kapp. En gutt sparker fotballen i mål, og kameratgjengen jubler som om det var finalen i VM.

På torget rett bortenfor er veggene dekket av spraymaling. En plakat må ha hengt der siden før stortingsvalget i fjor. Det står at «en stemme for SV, Rødt eller MDG er en stemme som støtter Palestina».

Foto: Daniel Røed-Johansen

Dette torget er på politiets bekymringsliste, men de kriminelle foretrekker kveldsmørket.

Jeg går videre på gangveien som binder Vestli og Stovner sammen. I løpet av ti minutter ser jeg seks parallelle fotballkamper. Det er storefri på skolene.

Barna har nok allerede fått med seg hvordan Stovner kan bli snakket om utenfra, som et åsted for knivstikkinger, skytinger og kriminelle gjenger.

Alle som har vokst opp i slike områder, vet at dette ikke er hverdagen. Det kommer til å gå bra med de fleste av disse barna. Men risikoen er høyere for at noe går galt, som å havne i kriminelle miljøer.

I fjor undersøkte norske og svenske forskere hvor mange områder i Oslo som kunne være på vei mot «svenske tilstander». De vurderte norske nabolag ut fra svenskenes definisjon av «utsatte områder» og danskenes liste over «parallellsamfunn».

Da så de på kriterier som fattigdom, lav utdanning, arbeidsledighet og beboere med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn.

Deler av Stovner var blant seks områder som skilte seg negativt ut.