Man utdanner seg til politi for å forebygge kriminalitet, etterforske lovbrudd og bidra til trygghet i samfunnet. Det er i hvert fall det mange håper de gjør når de søker seg til politiutdanningen.
Så møter virkeligheten deg en tidlig morgen klokken 07:00, du blir beordret ut i en busk langs en liten vei – sammen med flere kollegaer – for å fange opp lovlydige borgere på vei til jobb. En vei som til vanlig trafikkeres av noen få innbyggere, et par biler i timen og muligens to rådyr i løpet av et døgn.
Der står man altså. I busken. Klar til å dele ut bøter som kan spise opp matbudsjettet til en vanlig familie i flere måneder.
For hva?
En fartsoverskridelse på 8 km/t.
Åtte kilometer i timen. En hastighet som – om vi skal være helt ærlige – neppe ville reddet et rådyr som plutselig bestemmer seg for å teste refleksene dine.
Man kan jo stille et forsiktig spørsmål:
Står bøtene egentlig i forhold til forseelsen?
Ta en godt voksen bil, legg deg på en 70-sone, og forsøk å holde nåla helt stabil i to mil uten å være noe over et øyeblikk. Det er en øvelse som krever både kirurgisk presisjon og mer konsentrasjon enn de fleste morgentrafikanter realistisk sett har før første kaffekopp.
Samtidig leser vi at innbruddstyver og voldssaker henlegges over en lav sko. Bare i Agder henlegges rundt halvparten av sakene – ofte med begrunnelsen «manglende kapasitet». Da er det lov å undre seg litt.
For kapasiteten finnes tydeligvis – i buskene langs småveier klokken sju om morgenen.
Dette er ikke et angrep på politifolkene. De gjør jobben de blir satt til å gjøre. Problemet ligger snarere i prioriteringene og satsene bøtene er på.
Når alvorlige saker henlegges fordi man ikke har ressurser, mens mindre fartsoverskridelser på stille strekninger prioriteres med betydelig innsats, kan det for en vanlig borger av og til se ut som om bøtene er blitt viktigere enn forbrytelsene.
Og da begynner uttrykket «politi og røvere» å få en litt ny og uventet betydning.










English (US)