Overkjøring av egen administrasjon er en politisk paradegren i Stavanger

KOMMENTAR: Overkjøring av egen administrasjon er den politiske paradegrenen i Stavanger. Hadde det vært bedre om de folkevalgte tok direkte ansvar?

Bystyret ville ikke omorganisere seg. Dermed er det fortsatt formannskapsmodell og ikke parlamentarisme i Stavanger. Men er det en slags parlamentarisme likevel, spør Harald Birkevold. Foto: Magnus Kolstad

De folkevalgte i Stavanger kommune ønsket ikke å innføre parlamentarisme i kommunen, men hvorfor blander de seg likevel så mye inn i administrasjonens avgjørelser?

• September 2025: For å spare penger ser sykehjemmene i Stavanger seg nødt til å knipe inn på matbudsjettet. Det er rett og slett blitt for kostbart å servere komler og kjøtt på torsdagene. Dette er beklagelig, men siden de folkevalgte har gitt administrasjonen ordre om å spare inn, er dette blant konsekvensene. Eller?
• Akkurat nå: Siden politikerne har vedtatt ambisiøse klimamål, der det blant annet er en målsetting å redusere bruken av privatbiler, er det vedtatt nye normer om antall parkeringsplasser i tilknytning til nybygg. Dette følger også av områdeplaner som også er politisk vedtatt. Dette medfører at det planlagte nybygget til Ikea på Forus vil måtte få langt færre parkeringsplasser enn selskapet har i dag. Det går ikke an å gi et unntak bare til Ikea. Det er urettferdig overfor alle andre næringsdrivende, som ikke får unntak. Det må være likhet for loven i Norge, det er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp. Eller?
• April 2025: Stavanger Aftenblad har bedt om innsyn i avviksmeldinger i eldreomsorgen i Stavanger kommune. Slike meldinger kan gi innsikt i uønskede hendelser med pleietrengende eldre. Administrasjonen mener at det vil være så eksepsjonelt arbeidskrevende å lete opp og gi ut disse meldingene at innsyn ikke kan gis. Årsaken er blant annet at avvikene er lagt inn i et gammelt og tungvint datasystem. Vi har i en årrekke etterlyst penger til å anskaffe et mer moderne journalsystem, men det har vi ikke fått. Stavanger Aftenblad får derfor avslag på sin innsynsbegjæring. Eller?
• Oktober 2025: Kommunen skal bygge flere boliger tilpasset mennesker med funksjonsnedsettelser. Men kommunen har ikke penger nok til å bygge tilpassede boliger til alle som trenger det. Det er ofte vanskelig å avgjøre om den ene eller den andre skal få komme først i køen. Det blir utøvd skjønn, og slike skjønnsmessige avgjørelser kan bli gjenstand for kritikk. Derfor har administrasjonen bestemt at det i stedet skal gjennomføres en loddtrekning blant dem som ber om bolig. Det er rettferdigst. Eller?

Disse fire eksemplene (det finnes flere) fra det siste året illustrerer noe som tilsynelatende har blitt en slags trend blant de folkevalgte i Stavanger. Politikerne stanser, opphever eller reverserer vedtak som er fattet av administrasjonen.

Komlekuttet ble stanset, kommunedirektøren snur og vil likevel gi Ikea unntak, avviksmeldinger fra tre måneder ble hentet ut, og ordningen med loddtrekning er lagt på is.

Er dette et problem? Dette viser jo at i et lokaldemokrati er det det politiske flertallet som har siste ord.

Det kan likevel være «et problem» av flere grunner.

En av dem handler om måten Stavanger kommune har valgt å organisere seg på. Altså det formelle.

Byregjering

Stavanger kommune styres etter formannskapsmodellen. Det betyr at mens bystyret administreres av en ordfører, som er den øverste tillitsvalgte i kommunen, styres administrasjonen av en kommunedirektør, som er den øverste lederen for kommunens ansatte. Kommunedirektøren er ansatt av bystyret, mens bystyrets medlemmer ikke er ansatt av noen.

Denne arbeidsdelingen er normen ute i landets kommuner. I dag er det bare de tre største kommunene, altså Oslo, Bergen og Trondheim, som har valgt å organisere seg annerledes.

Disse tre kommunene har innført parlamentarisme, noe som betyr at de er organisert politisk slik Norge er, med et «parlament» (bystyret), en regjering (byrådet) og et byråkrati som er politisk ledet (av byråder, som tilsvarer statsråder). I en slik modell er det byrådslederen (statsministeren) som har det meste av makten, mens ordføreren (stortingspresidenten) har en mer seremoniell rolle.

Uklare roller

En av de store ulempene med formannskapsmodellen er at den gjør det utydelig hvem som har ansvaret. De fire eksemplene jeg har listet opp innledningsvis er hver på sin måte eksempler på dette. I en formannskapsmodell er det meningen at administrasjonen (byråkratiet) skal ha en form for frihet fra direkte politisk styring. Det heter seg derfor at den eneste det politiske nivået «kjenner» på administrativ side, er kommunedirektøren.

Men hvordan fungerer det i praksis?

Ja, det er jo uansett de folkevalgte som bestemmer. Dersom de bestemmer seg for å bestemme. Som i eksempelet med komlene, der flertallet reagerte på medieoppslag om at komletorsdagen var i fare. Eller da det ble omtalt, og kritisert, at boliger ble fordelt ved loddtrekning.

I et parlamentarisk system ville det sett annerledes ut. Der ville for eksempel en byråd med ansvar for sykehjemmene vært den som frontet forslaget om komlekutt.

Sa nei til «byregjering»

Bystyret i Stavanger stemte nei til parlamentarisme i desember 2023. Til tross for at et knapt flertall stemte ja i en prøvevotering, gikk lufta ut av ballongen da medlemsmøtet i Ap stemte nei, og påla hele bystyregruppen å gå imot. Dermed var det bare Frp, Venstre, MDG og fem medlemmer fra Høyre som ville endre styreform. Kravet er to tredjedels flertall.

Fredag legger kommunedirektør Kjartan Møller fram handlings- og økonomiplanen for Stavanger. Populært kalt «budsjettet». Han har fått ordre om å bruke sparekniven. Det blir spennende å se hvilke kutt som blir stående når røyken har lagt seg.

Alternativet ville vært kuttforslag med en politisk avsender. Kanskje ville det vært redeligere, og enklere å forstå?