Når barn kastes inn i volden

DEBATT: Ungdomskriminaliteten har fått nye og skremmende dimensjoner. I norske byer ser vi tegn til at stadig yngre barn trekkes inn i alvorlige voldshandlinger.

For å forstå og stanse utviklingen, må vi vite hvem disse barna er – ikke for å stigmatisere, men for å hjelpe. Foto: Fredrik Refvem

Enkelttilfeller og varsler fra PST viser en foruroligende trend – barn som så vidt har påbegynt tenårene, blir utnyttet av kriminelle miljøer. Hva skjer, og hva kan vi som samfunn svare med?

Mens krigene raser på kontinentet, vokser en brutal virkelighet fram i våre egne gater. Rekrutteringen skjer i lukkede chatteforum og via krypterte apper – langt unna voksne, lærere, foreldre og politi. Vold, trusler og penger blir en del av hverdagen for noen barn som knapt har rukket å bli ungdommer.

Status og tilhørighet som drivkraft

Raske penger finner veien inn i tomme lommer. Sårbare barn griper muligheten – og for noen følger det også en følelse av status. Å være kriminell gir i enkelte miljøer en slags «gangster»-identitet som gir tilhørighet og respekt. For barn som har vokst opp med lite, kan dette føles som en vei ut – selv om det i virkeligheten er en vei inn i noe langt farligere.

Dette er ikke lenger en utvikling som «kan komme» – den er allerede i gang.
Det er skremmende hvor raskt vi venner oss til nye trender. Er dette ikke en dypt destruktiv prosess som skaper frykt, bryter ned tillit og truer selve samfunnsveven? At statsministeren sier at granater ikke hører hjemme i Norge, er selvsagt riktig. Men hvordan skal vi faktisk stoppe utviklingen? I alle fall ikke ved å kutte i politidistriktene.

Forfatter og SVT-journalist Diamant Salihu har advart om at vi må begynne å snakke om nordiske tilstander snarere enn svenske tilstander. Det er et alvorlig varsko – ikke et politisk slagord. For problemene stopper ikke ved landegrensen.

Nå haster det

Også her i Stavanger, både i sentrum og i bydelene, har vi sett hendelser som ryster. Det som tidligere føltes trygt, føles nå utrygt. Mange forteller at de ikke lenger våger seg til sentrum om kvelden. Jeg snakket med en ukrainsk kvinne som flyktet fra krig. Hun fortalte at hun trodde Norge var trygt – men nå våger hun ikke å gå alene. Jeg forstår henne godt. Jeg kjenner på den samme uroen når mine egne ungdommer drar på byen.

Samfunnet er i ferd med å våkne – men vi må handle raskt og i fellesskap. Dette handler ikke bare om politi og straff, men om fellesskap, forebygging og å gi barn og unge reelle alternativer før de blir rekruttert.

I en pressemelding 15. oktober foreslår regjeringen å styrke politibudsjettet med 196 millioner kroner. Det høres lovende ut – men hva betyr det i praksis? Får vi flere politifolk i gatene, eller mer våpen, biler, helikoptre og annet kostbart utstyr? Det avgjørende er at ressursene ikke sentraliseres ytterligere, men faktisk styrker tryggheten der den trengs mest: I politidistriktene, i nærmiljøene, i skolene og i fritidstilbudene til barn og unge – som fritidsklubber, idrettslag og fellesskap.

Hvem er barna?

For å forstå og stanse utviklingen, må vi vite hvem disse barna er – ikke for å stigmatisere, men for å hjelpe. Mange har opplevd omsorgssvikt, utenforskap og mangel på trygghet. Det må kartlegges og følges opp for å gi målrettet hjelp. For hvert barn som faller utenfor, finnes en historie som kunne vært snudd – om vi hadde sett den i tide. Ofte leser vi om unge med mange tidligere lovbrudd bak seg. Hvordan kan vi tillate at noen får begå 18 alvorlige lovbrudd før samfunnet reagerer kraftfullt? Det må være et varsko om at systemene våre ikke fanger opp tidlige faresignaler. Mye bra arbeid gjøres – men er det tilstrekkelig?

To parallelle løp finnes allerede: et akutt reaksjonsløp og et langsiktig forebyggingsløp. Disse må styrkes og prioriteres tydeligere. For prisen ved å la være er høy. Et barn som faller utenfor, kan koste samfunnet millioner – men verdien av å redde et liv er uendelig.

Tryggheten vi tok for gitt, er ikke lenger en selvfølge. Ballen må stoppes – og det haster. Vi må sikre at våre politikere setter barna først – og at innsatsen styrkes der den trengs mest.