Opptaket til høyere utdanning henger igjen i fortiden

Trenger Norge et opptakssystem som ser hele mennesket? Foto: Ingar Storfjell

Kunnskap er viktig, men karakterer sier ikke alt. Vi trenger et opptakssystem som ser hele mennesket.

Hva du vil studere, avgjøres av ett enkelt tall. Ett eneste tall, som skal oppsummere alt du kan, alt du har jobbet for og alt du drømmer om. I et samfunn som trenger flere realister, ingeniører og problemløsere, fortsetter vi å sortere unge etter et snitt. Vi tror løsningen er å se til utlandet og tørre å tenke nytt.

I Norge har man bygget en skole for fremtiden, men man bruker et opptakssystem fra fortiden. For i 2025 er det fortsatt slik at ett eneste tall avgjør om du får mulighet til å studere det du brenner for.

Det spiller ingen rolle om du har vært elevrådsleder, startet en bedrift, deltatt i internasjonale konkurranser eller brukt fritiden din på å fordype deg i akkurat det du vil studere. Alt kommer an på et enkelt tall. En numerisk dom over din verdi i utdanningssystemet.

Det er vanskelig å forstå hvorfor en sekser i kroppsøving skal ha like mye å si for opptak til realfagsstudier som karakteren i fysikk eller matematikk. Eller hvorfor man måles likt på tvers av helt ulike liv, forutsetninger og styrker.

Hvor ble det av helhetsbildet?

Lær av andre land

Andre land har for lengst skjønt at tall alene ikke fanger menneskers potensial.

Se til England. Der søker man gjennom UCAS-systemet. I det vurderes ikke søkere bare på karakterer, men også på motivasjonsbrev, anbefalinger fra lærere og relevant erfaring.

Samtidig er det visse fag som veier tyngre enn andre, fordi de er relevante for utdanningen de tar. Mange universiteter legger vekt på hvorfor du vil studere noe, ikke bare hva du fikk i karakter.

I Danmark opererer de med to kvoter. Kvote 1 tar utgangspunkt i karakterer alene, mens kvote 2 åpner dørene for dem som kanskje ikke har høyest snitt, men som har vist motivasjon og evner gjennom praksis, jobb eller andre relevante aktiviteter. Det gir et mer nyansert bilde av søkeren, og det gir håp til flere.

Samtidig bør man ikke gå i motsatt grøft, slik som i USA. Der er det ofte for mye fokus på «extracurriculars». Det vil si alt du foretar deg utenfor klasserommet, som idrett, frivillighet, kunst, og helst noe helt unikt. Resultatet er et opptakssystem som belønner de som har foreldre med tid, ressurser og nettverk, og som vet nøyaktig hvordan man bygger et «perfekt» søknadsliv. Det er heller ikke målet.

Ikke sidestill

Norge har et godt utgangspunkt. Vi har fellesfag for å sikre bredde og allmennkunnskap. Det er viktig. Vi skal ikke bare lære det vi liker, men det samfunnet trenger av oss. Når man vet at Norge skriker etter ingeniører, teknologer, forskere i matematikk og naturfag, er det da fornuftig å rettferdiggjøre en toppkarakter i språk likt som en toppkarakter i kjemi?

Hva vil Norge med utdanningssystemet? Vi vil dyrke frem fremtidens problemløsere, innovatører og fagfolk innen realfag. Da kan man ikke tro at vi løser morgendagens utfordringer med kun jurister og økonomer. Vi må strukturere opptaket slik at det verdsetter de fagene som faktisk betyr noe for det studiet man søker seg til.

En elev med 4 i kroppsøving og 6 i matematikk bør ikke tape kampen mot en med 6 i kroppsøving og 5 i matematikk, hvis de begge søker seg til teknologi eller fysikk.

Derfor bør vi åpne for at alle typer studier kan ha egne opptaksprøver, intervjuer eller ferdighetstester. Det vil gi fagmiljøene mulighet til å velge søkere basert på faktisk interesse og potensial, ikke bare på et karaktersnitt.

En elev som er svært sterk i realfag, bør ikke måtte bruke ett eller to ekstra år på å ta opp historie eller religion og etikk, altså fag som ikke er relevante for studiet hen søker på. Det er sløsing med tid, ressurser og motivasjon. Dette handler ikke om å fjerne karakterer, men å supplere dem med mer treffsikre vurderingsformer som tilpasser fagets krav.

Det norske systemet bygger på likhetstanken. Alle skal ha de samme mulighetene. Karakterer er et nøytralt og målrettet verktøy. Men i praksis fungerer det som en sosial sil. Har du ressursene til å maksimere snittet ditt, og kanskje til og med dra til privatistskoler og ta opp fag, da står dørene åpne.

For alle oss andre, som kanskje brukte tid på elevengasjement, deltidsjobb, frivillig arbeid eller ble dratt i mange retninger i livet, er det ett tall som gjelder. Kunnskap er viktig, men karakterer sier ikke alt. Vi trenger et opptakssystem som ser hele mennesket. Som spør: Hvem er du? Hva har du gjort? Hva vil du bidra med?

Det er på tide å gi flere unge mennesker muligheten til å vise hvem de er, ikke bare hva de fikk i gjennomsnitt på skolen.