Om regentnumre i den norske kongerekken

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Historiker Trond Norén Isaksen hevder 21. juli i Aftenposten at unionskongen Karl 2. aldri har eksistert og kaller monogrammet C2 på Bankplassen 4 i Oslo for «ren historieforfalskning».

Unionskongene Karl har regentnumrene 13., 14. og 15. i den svenske kongerekken og 2., 3. og 4. i den norske. Isaksen argumenterer for at de svenske regentnumrene bør brukes og for at det ikke fantes noen Karl 1. i den norske kongerekken.

Men Karl Knutsson Bonde ble valgt til konge av deler av det norske riksrådet i 1449, akkurat som den andre delen av riksrådet samme år valgte Kristian 1. Det er dermed urettferdig å kalle Karl 1. for en «kuppmaker» (i så fall er det mange kuppmakere i den norske kongerekken). Forskjellen er at Kristian og hans støttespillere vant over Karl og hans støttespillere, slik at Karl ble avsatt året etter.

De svenske regentnumrene er det langt større problemer med. Alle Karl-ene med numre fra 1. til 6. i den svenske kongerekken er rett og slett funnet opp av historieskriveren Johannes Magnus (1488-1544) som førte den svenske kongerekken tilbake til Det gamle testamente. Her kan vi snakke historieforfalskning! De svenske regentumrene var altså uriktige helt fra starten.

På 1800-tallet kjente nordmennene til de oppdiktede Karl-ene, og dette kan ha vært en del av grunnen til at de ønsket regentnumre basert på den norske kongerekken.

Hvilke konger som skal regnes med i et lands kongerekke, er ikke nødvendigvis en enkel sak. En konge kan bli sett på som en lovlig valgt konge i samtiden, mens ettertiden vurderer det annerledes – eller motsatt. Hvilke konger som blir inkludert i kongerekken, påvirker selvfølgelig regentnumrene til dem som kommer etter, siden det gjerne er et begrenset antall navn som sirkulerer i kongefamiliene.

Dermed er regentnumre, som all annen historie, en prosess og ikke noe som er hugd i stein. Og hugger man det i stein – eller i metall som for monogrammet til Karl 2.s del – er det neppe forsøk på historieforfalskning, men et uttrykk for samtidens historieforståelse.

Ida Scott

Historiker og redaktør i Store norske leksikon