Christian IV skapte skillet mellom østkanten og vestkanten

Da Christian IV grunnla Christiania i 1624, la han grunnlaget for dagens todelte Oslo, skriver kronikkforfatteren. Foto: Adolph Tidemand/Oslo Museum

Kongens klare ønske var å skape en by primært for adels- og rikfolk, ikke for fattige og arbeidsløse.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I slutten av september feirer vi at det er 400 år siden Christian IV pekte ut stedet for Christiania. Kongens klare ønske var å skape en by primært for adels- og rikfolk, ikke for fattige og arbeidsløse. Det ble starten på en byutvikling som resulterte i dagens sterke skille mellom østkanten og vestkanten.

En uke etter grunnleggelsen 28. september lot Christian IV skrive ut et såkalt kongebrev. Der befalte han på 18 konkrete punkter hvordan Christiania skulle bli.

I et av punktene befalte han at festningens åkere skulle bli by. De skulle erstattes ved å la den nedbrente middelalderbyen Oslo brukes som festningens jorder. Videre innførte han en «murtvang». Den resulterte i dagens trehusområder utenfor de tidligere bygrensene.

Adel og velhavende

En adskillig mindre kjent ettervirkning er kongens fire punkter der han bestemte hvem som skulle få bli borgere i Christiania. Det kommer tydelig frem når vi leser Christian IVs egne ord. For barberer vi vekk renessansens lange innskudd og svulmende formuleringer, lød hans punkt nr. 6 slik:

«Adelen, som antager Pladse, skal bygge med Steen af Grund…hvilket Borgerskabet, som Formue haver, og skal gjøre.»

I tillegg meddelte han i neste punkt at han også vil ha velstående håndverkere som innbyggere av byen:

«Haandverksfolket… som Formue har, skal ogsaa udvises Pladser til at bygge paa.»

Allerede i punkt nr. 3 ga kongen klar melding om at de rikeste skulle få velge tomt først:

«Pladserne skal…til enhver efter sin Formue uddeles.»

I klartekst ønsket Christian IV altså at Christiania primært skulle bli en by for adel og rikfolk, og at de mest velstående skulle få de beste tomtene.

«Gemene folk»

For å sikre at ikke «hvem som helst» ble borgere av Christiania, utestengte kongen arbeidsløse og fattigfolk med tydelige ord i det femte punktet:

«…Gemene Folk, som ingen Handtering og Næring bruger, maa blive og boe udi Opslou.»

Med det mente han at han ikke ville ha dem som borgere av Christiania; de skulle bli boende i restene av den nedbrente middelalderbyen. Langs innfartsveiene til Christiania grodde det derfor opp i alt 14 fattigere forstadsområder. Enerhaugen, Tøyen og Grønland er de mest kjente.

Et eget jubileumshefte gjengir kongens 18 bestemmelser som i klartekst resulterte i dagens skarpe skille mellom Oslos øst- og vestkant. Foto: Leif Gjerland

En autoritær aristokrat

Men var ikke Christian IV bare en jovial konge med store ambisjoner? Store Norske Leksikon forteller oss noe annet:

«I ettertid er Christian 4. blitt fremstilt som en folkelig monark, men det er uhistorisk. Han deltok personlig i sivile og militære sysler over et bredt spekter. Slik sett møtte han mange mennesker, men han omgav seg med adelsmenn, og var autoritær og aristokratisk i sitt samfunnssyn. Særlig engasjerte han seg i planleggingen av ymse byggeprosjekt, ned til minste detalj.»

En autoritær og detaljstyrende leder? Det høres jo slett ikke bra ut. Ut fra kongens aristokratiske grunnsyn er det lett å forstå hans vegring mot å la «hvem som helst» bli borger i den nye lille byen innunder Akershus festning.

Narsissistisk navngiving

I tillegg til å ha en autoritær holdning er det lett å etterspore at Christian IV også hadde et usedvanlig sterkt selvbilde, selv til å være en renessansekonge. Blant annet kalte han opp 14 av sine 22 levendefødte barn etter seg selv og ga seks nordiske byer Christian-navn. For i tillegg til Christiania og Christiansand ble Christianshavn, Christianopel og Christianstad bynavn andre steder i hans rike.

I et forsøk på å fornorske ble i 1877 de i alt tre norske «Christian-byene» omstavet med «K». Men det hindret ikke historikere og målfolk i å kjempe frem et stortingsflertall for å tilbakestille Kristiania til Oslo. Og etter en lang og bitter strid fikk hovedstaden igjen det gamle oslonavnet i 1924.

Et enormt rikmannstyveri

Fordi Christianias borgere trengte et dyrknings- og beiteområde, skjenket Christian IV dem i 1629 et enormt landområde. Det utgjorde et bredt sammenhengende belte mellom Bjølsen og Frogner vest for Akerselva og ble beskrevet slik i et eget kongebrev:

«Nogle Jorder og Enge ved Christiania maatte at blive bevilges til Græsgang for Heste og Kvæg for borgere…»

Dette området ble kalt «Bymarka» og skulle tilhøre byen i fellesskap. Hver gårdeier skulle bare få lov til å disponere en løkke til å dyrke på, og systemet skulle bestyres av byens ledere.

Men de begynte snart å tildele hverandre løkker «…som takk for utviste tjenester til byens beste». I tillegg «glemte» byens borgere år om annet at de bare hadde løkkene til låns. Så etter noen generasjoner var bortimot hele den store Bymarka på private hender.

Utover på 1800-tallet bygde så Christianias borgerskap sommerboliger der og ga dem navn som fortsatt lever, med navn som Marienlyst, Elisenberg, Frydenlund og Sommerro.

Til slutt eide kommunen bare løkkene ved Stensparken og St. Hanshaugen. I boken «St. Hanshaugen og omegn» betegnet forfatter Hans Martin Overn dette slik i 1928:

«Haugen er en av de få by-løkker som undgikk Christiania-patrisienes griske klør.»

Østkantens videre utvikling

Christianias ledelse hadde en adskillig mer stemoderlig holdning til de mange forstedene rundt byen der «gemene folk» måtte bo:

• I 1658 lot stattholder Nils Trolle fattigkvarterene på Grønland brennes ned.
• Christianias søppelfyllinger og gravplasser ble lagt i forstedene.
• Det ble forbudt å drive handel i forstedene, og Christiania opprettet egne tollstasjoner ved veiene inn til byen.
• I 1843 gikk Christiania by og Aker herred sammen om å ville fristille Grønland og Enerhaugen til en egen fristad. Den skulle hete «Akerstad» og leve av årlige bidrag.

Historien forsterket forskjellen

Slik forsterket hundreårene etter 1624 kongens klare bestemmelser om å skape en todelt by. Så når vi 28. september skal markere at det er 400 år siden Christian IV pekte ut sin nye by, bør vi ikke glemme at det var hans kongelige vilje som resulterte i dagens skarpe skille mellom Oslos østkant og vestkant.