Norsk lege på Gaza: – Det gjør jeg ikke igjen

Hun blir som regel vekket tidlig. Enten av en hane som galer, av bønnerop – eller lyden av krig. 

– Jeg blir glad om jeg har sovet noenlunde sammenhengende og klokken har rukket å bli seks, sier Ida McFadzean til TV 2.

Hun deler rom med seks andre. Frokosten er drytech havregrøt. Om det er trygt å gå opp på takterrassen, gjør hun morgenyoga der. Ellers løper hun frem og tilbake på den hardpakkede sanden i bakgården.

Så er det på med de lyseblå sykehusklærne for å ta fatt på jobben. 

– Jeg ønsket å bli lege fra jeg var ganske ung, helst der hvor det trengtes aller mest.

Nå har fødselslegen fra fredelige Kristiansand reist til krigsherjede Gaza for å jobbe. 

Behovet for hjelp er overveldende. 

Helsesystemet har fullstendig kollapset etter sju måneder med krig, samtidig er mer enn 76.000 mennesker skadet. 

På det nyopprettede feltsykehuset til Røde Kors i Rafah har de 60 sengeplasser og kan gi hjelp til omtrent 200 mennesker daglig ved poliklinikken. 

Den første føde-pasienten til McFadzean var en gravid kvinne som ikke hadde fått gjennomført et planlagt keisersnitt, fordi hun måtte flykte for andre gang siden krigen startet. 

– Da fikk vi gjort keisersnittet her, og vi har en frisk baby og en frisk mamma, forteller McFadzean med et smil. 

BABY: – Jeg har kalt ham Sanad, som betyr «støtte». Vi håper han vil bli vår støtte, sier den nybakte moren Reem Abo Mousa. Foto: Privat/Ida McFadzean

Legen har et håp om at barna de tar imot, en dag skal få oppleve en annen hverdag på Gaza enn den de fødes inn i. 

For mens gleden er stor over et nytt liv på fødeavdelingen, er det død overalt rundt dem.

– Å høre larm fra krigshandlinger som skader eller dreper, mens man opererer og bringer nytt liv til verden er veldig spesielt. Så skvetter man til dersom lydene er sterkere enn man har blitt vant til, og så jobber man videre. 

– Det gjør jeg ikke igjen!

Til fødeavdelingen kommer også gravide som ikke har fått noen som helst oppfølgning eller undersøkelser gjennom hele svangerskapet. 

– Vi har fått inn kvinner som har gått med døde barn i magen, som ikke har fått noen hjelp, forteller McFadzean. 

På feltsykehuset har de laget et skjermet avlukke hvor de gjennomfører ultralyd. 

Akkurat som her hjemme, er mange nysgjerrige på hvilket kjønn barnet i magen har. 

Og akkurat som hjemme, fører fosterdød til stor sorg.

– Jeg kan ikke unngå å bli berørt når mor gråter, far står med tårer i øynene og to bestemødre hulker høylytt og holder esken med to små døde tett inntil seg.

Både hjemme og ute i felt, er det møtene med mennesker som berører McFadzean. 

Et møte hun ikke kommer til å glemme, var en mor som hadde med seg en toåring da hun kom til undersøkelse. 

For å trygge og vekke frem et smil hos den lille, blåste McFadzean opp en hanske til en ballong. 

Men hansken viste seg å være mindre elastisk enn de hun har blåst opp for barn på legekontoret hjemme i Norge, og sprakk med et smell. 

– Både barnet og moren frøs til. Det var tydelig at lyden gjorde dem redde. Huff, det gjør jeg ikke igjen!

Sterke kontraster

Selv føler hun seg stort sett trygg. 

Huset hun bor i ligger rett ved feltsykehuset, og hun drar ingen andre steder. Sykehuset er tydelig markert med Røde Kors-logo.

– Det er lagt god innsats i å sikre både sykehuset og boligen mot utilsiktede trefninger, sier McFadzean. 

Sykehusområdet ligger i den humanitære sonen, et område mange flykter til. 

Stranden nedenfor sykehuset bringer tankene hjem til Sørlandet.

Men i stedet for solstoler og parasoller, er stranden tettpakket med telt som huser mennesker som har måttet flykte fra hjemmene sine. 

– Vi på Sørlandet vet godt hvor slitsomt det kan være med sand overalt etter en dag på stranda, spesielt når man har med seg en ungeflokk. Det er sand i hår, på klær og mellom tær. Vi putter ungene i badekaret, tørker godt av dem med rene håndklær og legger dem i seng. Trygt og godt. Her er det sand som blåses opp rundt teltene som knapt gir noe ly mot vinden, og som ikke har annet gulv enn noen tepper.

Livet på stranden står også i sterk kontrast til krigens brutalitet. 

– Barn bader i bølgene bare hundre meter fra huset vi bor i. Det er turkisgrønt vann, sand, lek og moro. Samtidig er det andre barn og unge som kommer inn til akuttmottaket på sykehuset et steinkast unna, med alvorlige skader, brannsår eller andre skader og infeksjoner som vil påvirke dem i lang tid fremover, om ikke hele livet. 

1,7 millioner mennesker, over 75 prosent av den totale befolkningen på Gaza, er nå internt fordrevne, ifølge tall fra FN. 

UTSIKT: - Vi har fantastisk utsikt til solnedgangen der vi bor. Det er likevel uvant å se krigsskip i horisonten for oss fra Norge. En stadig påminnelse om at man har innskrenket bevegelsesfrihet og blir passet på, sier McFadzean. Foto: Privat/Ida McFadzean

Også lokale kolleger av McFadzean har måttet forlate hjemmene sine. 

– Kolleger som imponerer, finnes det mange av her, sier hun. 

En av dem, er den lokale jordmoren Yasmin, som har to små barn. Nylig måtte hun og familien flykte fra sitt komfortable hus med sitrontre i hagen. 

Nå har også de søkt tilflukt ved sandstripen langs kysten.

IMPONERT: Ida McFadzean sammen med kollegaen sin Yasmin. Hun jobber på sykehuset som jordmor, og er selv en av de mange internt fordrevne på Gaza. Foto: Privat/Ida McFadzean

Yasmin har fortalt McFadzean at hun ikke drikker noe på kveldene, av frykt for å måtte gå på do for ofte.

Den kummerlige tilværelsen med dårlige sanitære forhold som så mange flyktninger bor under, fører blant annet til plager som urinveisinfeksjoner og hemoroider.

– Dette fremstår gjerne som småplager når vi tenker på krig, men blir en av de mange utfordringene i dagliglivets kamp, sier McFadzean. 

– Ukuelig livskraft

Hun ser at livet er strevsomt for de som bor i teltene rundt sykehuset. 

Det er vanskelig å skaffe nok næringsrik mat, finne muligheter til å koke maten, tilgang til vann, toalett, dusj og privatliv. 

– Og midt oppi dette får jeg som gynekolog henvendelse om hjelp til fertilitetsbehandling! Det viser en slags ukuelig livskraft som bare må frem. At livet fortsetter, selv under svært endrede kår. Det er sterkt. 

REGNBUE: Selv om krigen raser på sjuende måneden, har folk håp om en fremtid for seg og barna her. Foto: Privat/Ida McFadzean

McFadzean har nå vært i Rafah i litt over to uker, og skal etter planen reise hjem igjen i begynnelsen av juni. 

Hun beskriver det å jobbe på Gaza som veldig meningsfylt.

– Det er et lite bidrag, kun mulig på grunn av et stort arbeid som er lagt ned fra et komplekst apparat, sier hun.

McFadzean er tydelig på hvor viktig det er at store humanitære organisasjoner er til stede.

Ikke bare for å gi helsehjelp, men også for å være internasjonale vitner til konflikten, og være der sammen med befolkningen. 

– Det er viktig at vi er her. Folk ser det og uttrykker takknemlighet.