Norge står overfor en moralsk test som avgjør hvilken side av historien dere står på

Hvilken side av historien vil dere å stå på, Støre og Stoltenberg? Spørsmålet stilles av Politiken-redaktør Christian Jensen. Bildet er fra valgkampen i september. Foto: Javad Parsa, NTB

Bruk nå deres astronomiske oljefond til å stille garanti for Europas fremtid. Europa trenger dere, Norge, og dere har ikke råd til å la være.

Jeg opplevde det selv da Norges kanskje største nålevende nasjonalhelt i forrige uke entret stuen i den norske ambassadørboligen – en overdådig og elegant funkisvilla i en stille sidegate til Bernstorffsvej i Hellerup.

Den norske ambassadøren stilte residensen til disposisjon i anledning lanseringen av Jens Stoltenbergs nye biografi om årene som Natos generalsekretær. Representanter fra pressen, Københavns Universitet og utenriksminister Lars Løkke Rasmussen var blant de inviterte gjestene.

Alle samtaler stoppet opp da Norges finansminister kom inn i rommet. Jens Stoltenberg trakk straks alles blikk til seg.

Ikke fordi han ba oss se på ham. Ikke fordi han gjorde noe spesielt ut av seg. Han smilte bare sitt vennlige smil og hilste høflig med øyekontakt og fast håndtrykk på alle.

Astronomisk oljefond

Jens Stoltenberg følte seg tydelig hjemme i den fredede villaen, som i 1933 ble bygget som en folkegave til den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Thorvald Stauning i anledning hans 60-årsdag. Stoltenberg fortalte høflig hvordan han sammen med sin kone ofte besøkte foreldrene sine i huset da faren, Thorvald Stoltenberg, på 1990-tallet var Norges ambassadør i Danmark.

Men dagens hovedperson slo over i et mer alvorlig toneleie da han formulerte det som lød som hans viktigste politiske budskap i velkomsttalen: Norges økonomiske bidrag til krigen i Ukraina.

Han forklarte at Norge har økt sin støtte, og hvor stort bidraget er. Det var påfallende at finansministeren følte behov for å fremheve sitt lands innsats.

Uten at det ble sagt direkte, var det vanskelig å forstå Jens Stoltenbergs ord som noe annet enn et forsinket svar på den kritikken – ikke minst i avisen Politiken – tidligere på året rettet mot vår bror- og søsternasjon.

Den dansk-norske Ukraina-feiden

Feiden går tilbake til våren, da Politiken kritiserte Norges pinlig gjerrige bidrag til Ukraina. Vi snakket om et land som har polstret sitt Onkel Skrue-lignende oljefond med over 1000 milliarder danske kroner i ekstrafortjeneste fra gassalg etter at prisene eksploderte som følge av Russlands fullskalainvasjon 24. februar 2022. Norge tjente mer enn 800 milliarder danske kroner i ekstraordinær profitt i 2022 og 2023.

• Kronikken ble først publisert i den danske avisen Politiken. Beløpene er derfor oppgitt i danske kroner. Dagens valutakurs for 1 dansk krone er 1,58 norske kroner (red. anm.)

Derfor var det en avslørende nasjonal skam at Norge den gang kun bidro med 17 milliarder danske kroner til det krigsherjede landet – en pinlig 11.-plass på listen over land som gir mest til Ukraina. Danmark lå på sjetteplass.

I dag er det all grunn til å ta hatten av for at den norske regjeringen, med finansminister Jens Stoltenberg (Ap) og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) i spissen, lyttet til kritikken og løftet landet vekk fra feil side av historien – og reddet noe av Norges ære ved å øke støtten med ytterligere ca. 32 milliarder danske kroner.

Redaktør Christian Jensen fra den danske avisen Politiken i vandrehallen med statsminister Støre i mars 2025. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

«Jeg har lest hva Politiken mener, og det har jeg respekt for», sa Støre i Stortinget i mars, få timer før de ekstra milliardene ble vedtatt.

Det var følelsen av å ha gjenreist en moralsk lederrolle i Ukraina-saken Jens Stoltenberg tydelig ønsket å formidle i ambassadørens bolig i Hellerup.

Men kjære Jens Stoltenberg, kjære Norge: Nå er vi der igjen.

Det moralske speilet holdes opp foran Norge. Spørsmålet er om bildet skal være det samme?

Denne gangen handler det ikke om direkte støtte, men om et lån til Ukraina som er avgjørende for at landet kan yte maksimal motstand mot Putins hær.

EU-landene er enige om behovet og om at noen av de russiske milliardene som for tiden er frosset i Belgia, bør brukes som garanti for Ukraina-lånet.

Hvis Russland etter krigen går med på å betale krigserstatning, skal Ukraina betale lånegarantien tilbake. Hvis ikke – noe som selvfølgelig blir resultatet – vil de frosne midlene utgjøre erstatningen.

«En genial idé», har statsminister Mette Frederiksen kalt det.

Problemet er at Belgia motsetter seg EU-lånet fordi landet frykter russiske represalier og tap av troverdighet for sin finanssektor. Derfor vil Belgia at resten av EU skal dele risikoen.

Her kommer Norge inn. Landet, som ikke er EU-medlem, men tjener store penger på boikotten av russisk gass, kunne stille hele eller deler av garantien – et beløp på rundt 1000 milliarder danske kroner.

Norges oljefond har for lengst passert svimlende 13.000 milliarder danske kroner, og gassprisene har igjen steget.

For Norge vil dette knapt merkes økonomisk, og ifølge to ledende økonomer vil beslutningen ikke engang «skade Norges tårnhøye kredittverdighet».

Anders Fogh Rasmussen, Jens Stoltenbergs forgjenger som Nato-generalsekretær, støtter også ideen:

«Norge har råd og plikt til å gjøre mye mer og ta ansvar for Ukrainas og Europas sikkerhet», har Rasmussen sagt til Politiken.

Har trykket på pauseknappen

Norge har tydelig lært av Ukraina-debatten i vår, da både Stoltenberg og Støre i første omgang avviste å øke bidraget.

«Norge var Europas beste venn, og vi har ingenting å skamme oss over», sa de da.

Nå sier statsministeren:

«Vi har ikke deltatt i diskusjonen i Europa, men jeg har bedt om at vi får en full gjennomgang av hvordan dette stiller seg for Norge, og om Norge på en måte skal være med på det.»

Med andre ord: Norge har trykket på pauseknappen.

Det er fair nok. Først må EU få klarhet i detaljene, slik at våre brødre og søstre i nord kan ta en informert – og forhåpentlig den eneste riktige – beslutning:

Bruk nå deres astronomiske oljefond til å stille garanti for Europas fremtid. Europa trenger dere, Norge, og dere har ikke råd til å la være.

Hvordan finansminister Jens Stoltenberg ser på saken, ønsket han ikke å kommentere under samtalen min med ham denne uken i ambassaderesidensen – som for øvrig etter Staunings død ble overtatt av Mærsk Mc-Kinney Møller før den norske staten kjøpte den. Så symbolsk nok renner det en strøm av olje under eiendommen i Hellerup – den oljen som har gjort både Mærsk og Norge rike.

Uansett rikdommens opprinnelse må den tidligere Nato-sjefen være den første til å forstå nødvendigheten av en garanti til Ukraina.

Kronikken er oversatt fra dansk av debattredaksjonen ved hjelp av ChatGPT.