Norge har noe unikt som andre land mangler

Jeg er tysk, jobber som forsker og underviser ved en norsk høyskole, og forsker på folkehøgskoler. Og jeg er far til fire barn.

For å si det rett ut: Det er ikke lett å være ung i dag. Selv for de friske og ressurssterke er det krevende å finne ut hvem man er og hva man skal bli. Presset kommer fra alle kanter. Du skal se bra ut, være veltrent og skoleflink – fordi bare høyt snitt gir deg alle valgmuligheter. Og alt dette skal du klare mens livet leves gjennom skjermer – dine egne, og andres. For dem som i tillegg strever med psykiske plager, kan livet føles nesten umulig. Eller er det omvendt – at plagene skyldes et samfunn som stadig legger mer press på unge som prøver å finne svarene på sosiale medier? Uansett rekkefølge: plagene finnes. Rundt 30 prosent av ungdommene våre går rundt med diagnoser – og blir selvsagt ikke sterkere av det.

Dette gjelder i Tyskland så vel som i Norge – men Norge har noe unikt som vi mangler: Folkehøgskolen. Et år i fellesskap, uten karakterer. Et år der unge får puste, prøve, feile og vokse. Et år med sosial læring, inkludering og endring – i stedet for press, skjerm og sjenanse. I Tyskland prøver vi andre løsninger. Vår nasjonale oppskrift er å plassere ungdommene i en bobil og frakte dem til Nordkapp, i håp om at naturen skal gjøre underverker. Problemet er at mobildekningen i Norge er for god – så «bobilterapien» mister sin virkning. Vi prøver igjen og igjen, men vi har altså ikke folkehøgskoler.

Dere i Norge har det. Og de virker. Da vår datter gikk på Ringerike folkehøgskole under pandemien, fikk hun et uvurderlig år – mens hennes søsken på skole og i høyere utdanning kjempet med isolasjon og Zoom. Jeg ble nysgjerrig på dette systemet – en slags blanding av leir, utdanning og livsskole, med både frihet og struktur, åpenhet og verdier. Som forsker i psykologi begynte jeg å undersøke hva som skjer med unge i et skolefellesskap der ingenting er eksamensrelevant.

Sammen med kolleger forsker jeg nå på mental helse og mening i livet blant norske folkehøgskoleelever. Funnene er ennå ikke publisert – hjulene i akademia går sakte – men så mye kan jeg si: Det er mening og helse i folkehøgskolene.

Derfor ble jeg sjokkert da jeg leste forslaget til statsbudsjett for 2025: at stipendet for folkehøgskoleelever skal kuttes fra 40 til 15 prosent. Lærere og elever er fortvilet – med god grunn. For dette handler ikke om luksus, men om like muligheter til å delta i en dannelsesreise som Norge kan være stolt av.

Åpen

Som far til en folkehøgskoleelev, som forsker på unges psykiske helse, og som tysker, skjønner jeg ikke. Hvorfor i all verden vil man bygge ned noe av det fineste man har? Det skal brukes milliarder på firefelts motorveier – da er det vanskelig å se at det ikke er midler til å la unge mennesker finne mening, fellesskap og retning i livet.

Kjære Norge – ta vare på folkehøgskolene dine. Og hvis du først vil gi oss tyskere noe, så bygg ikke motorveier for oss. Hjelp oss heller å bygge folkehøgskoler i Tyskland.