Noe er i ferd med å skje på Romsås

1 month ago 12

En fotball kommer susende gjennom luften og treffer meg i ansiktet.

Det er fredag kveld, på andre siden av byen, i bydel Søndre Nordstrand er det blitt varslet dramatiske kutt i fritidstilbud for barn og unge.

Her hvor jeg er nå er skrålet og gledeshylene fra de nærmere hundre barna som spiller ballspill, henger fra turn-ringer og hopper på tjukkaser øredøvende.

Jeg er i idrettshallen på Romsås i Groruddalen helt nordøst i Oslo.

Vegg i vegg ligger Bjøråsen skole. I april i år ble rektor ved skolen, Rachid Sealiti, angrepet av en 15-åring. Gutten var ikke fra Romsås og ikke elev på skolen.

Han var ilagt besøksforbud på skolens område og ble bortvist av Sealiti en rekke ganger.

Rektoren havnet på sykehuset etter angrepet, han ble sykemeldt og har sluttet å ta kollektivtransport.

Det er ikke tilfeldig at det skjer her, eller noen av de andre innvandrertette bydelene i Oslo.

Her på Romsås bor mange av byens fattige, de bor trangere, flere har lav utdannelse.

En av tre mellom 21-29 år har ikke fullført videregående skole, og en like stor andel voksne står utenfor arbeidslivet, og nærmere 60 prosent har innvandrerbakgrunn.

Den siste tiden har varsellampene lyst, ikke bare her, men i hele landet.

Skolevolden og ungdomsvolden har økt kraftig.

Særlig urovekkende er økningen blant barn under 15 år.

Alle jeg snakker med snakker om forebygging, det være seg politiet, skoleansatte, barnevernet, helsemyndigheter og frivillige.

Hva snakker de egentlig om?

Jeg er i idrettshallen på Romsås for å finne svar.

«Hvorfor er du her?»

«Jeg liker å være her fordi det er gøy. Og vennen min er her», sier Mohammed.

Han går i andreklasse på Svarttjern skole og har på seg en oransje og grønn fotballdrakt med påskriften «Romsås idrettslag».

Skjorten rekker ham nesten helt ned til knærne.

En annen liten gutt med store, brune øyne virker litt bortkommen der han vandrer rundt på egen hånd. Jeg spør og får til svar at han er her med fetteren. Fetteren er ikke så mye eldre.

Mange som er her er ungdomsskoleelever. Dette er typen ungdommer som ikke fester, og som ikke drikker.

Det er i denne åpne hallen de starter helgen. Tilbudet er gratis for alle, og hallen er fylt til randen av barn med innvandrerbakgrunn.

En far spiller basketball med sønnen. Ellers er det en knapp håndfull foreldre som sitter oppe i andre etasje og ser ned på banen.

Men barna i idrettshallen er ikke overlatt til seg selv.

De er her under kyndig oppsyn og veiledning fra ildsjelen Adnan Naeem (46) og hans stjernelag av lokale ungdommer. Jeg skal nevne dem alle ved navn:

Esma (13), Sara (13), Mariam (13), Nourdin (18), Asadullah (20), Ikram (18), Marcus (26), Adam (19) og Avesta Golani-Jaye (35).

Denne gjengen har satt seg fore å redde Romsås-ungdommen.

I grå gensere og oransje vester setter de i gang lek, en er med og spiller fotball med barna, en annen spiller basket. En gynger en gutt som smiler bredt der han har klamret seg fast til hengetauet.

Adnan Naeem står i et hjørne og fyller luft i et lass med futsal-baller.

Han blir stadig avbrutt av barn og ungdommer som stiller spørsmål, vil slå av en prat, eller gir ham en high-five.

Det er tydelig at det er et sterkt tillitsforhold mellom ham og de som er til stede.

Naeem og jeg var nærmeste naboer under hele oppveksten. Så ble vi voksne, stiftet familier, jeg rømte, han ble.

Jeg dro fordi jeg fryktet den tiltagende segregeringen – og at min sønn skulle begynne på ovennevnte Bjøråsen skole.

Nabogutten derimot ble boende på Romsås i 40 år. I 2021 bestemte Adnan Naeem seg for å gi noe tilbake til lokalsamfunnet.

Jeg møter ham igjen omtrent 30 år etter sist jeg så ham. Foruten da jeg så ham på TV i januar i år da han vant Årets ildsjel på Idrettsgallaen. Nå er han i tillegg nominert til årets navn av VG.

Jeg skal snakke med Naeem senere. Først huker jeg tak i 26-åringen Marcus, en solid ildsjel, og spør ham om den glisne tribunen.

«Noen foreldre er med på alt, noen ser du aldri», forteller 26-åringen. Det må være færre av den første, flest av den andre typen.

Foreldrene er virkelig glad for tilbudet. Men de som ikke er her er de ressurssvake foreldrene.

De mangler nettverk, de sliter med språket og de kvier seg for å sosialisere, forteller Marcus.

Marcus, som Naeem, er en Romsåsgutt som har valgt å bli værende.

Han er en rollemodell med påvirkningskraft.

Marcus med foreldre fra Gambia kjenner stedet, han kjenner ungdommen. 26-åringen er utdannet lærer og har valgt å jobbe på nærskolen.

I fritiden trener han seniorlaget i fotball, og hver eneste fredag kveld i to år har han altså vært her i idrettshallen.

Kanskje er det derfor det tross alt er forholdsvis få ungdomskriminelle på Romsås?

«Det er et fåtall gutter som er på kjøret. De slenger dritt over telefonen, selger dop og fremsetter trusler. I april var det en knivstikking her», forteller Naeem.

Han vet hva han snakker om. Han har vokst opp med kriminalitet, med kriminelle, og kjent utenforskapet på kroppen. 46-åringen jobber som politimann på heltid. Av typen som går inn først på skarpe oppdrag.

Men ikke på fritiden.

46-åringen og hans ungdommer går ikke imellom under slåsskamper.

De forhindrer at slåsskamper i det hele tatt oppstår.

Et fotballspark, et hopp, et dansetrinn ad gangen.

Det er det som er forebygging.

Hvordan får de det til?

«Fordi vi kjenner ungdommen».

Naeem er ikke i tvil om hva som fungerer.

«Vi kjenner kulturen. De ser innsatsen vi gjør, de respekterer oss», sier han. Politimannen har aldri vist seg her i politiuniform.

Han har ingen tro på at politi i uniform kan forebygge ungdomskriminalitet og utenforskap.

«Vi må forebygge gjennom lokalmiljøet og lokale krefter, ikke med personer som har lest seg til våre problemer», fortsetter han.

Naeem tror på klare forventninger og stramme rammer for barna. Han tror på lokale krefter, han tror på mangfoldskompetanse.

Det var alt dette han mobiliserte da han klarte å stable på beina igjen det første jentelaget i fotball på 15 år.

Og nå er noe i ferd med å skje på Romsås.

Nå finnes det flere jentelag, også det yngste noensinne med jenter i barnehagen.

Avesta Golani-Jaye, som har kurdiske foreldre, er her med tvillingene sine. Hun trener flere av jentelagene.

«Det er annerledes nå. Før var vi mange etnisiteter som bodde side om side og ikke klarte å finne sammen. Nå har vi smeltet mer sammen, det er mer aksept, mer åpenhet og respekt», forteller 35-åringen.

Disse ildsjelene, de har alle noe til felles, de er barn av innvandrere som har vokst opp i Norge. Og i dette tilfellet, på Romsås.

Avesta jobber på Vinderen vest i Oslo, men kommer aldri til å flytte dit. Der er hun annerledes, der blir hun stirret på på t-banen. For henne er det Romsås for alltid.

Men hva med segregeringen?

Alle jeg snakker med denne fredagen er oppriktig bekymret for det. De liker det ikke.

Men om alle de ressurssterke drar, slik jeg gjorde, hva da med ungdommen?

Jeg kom til Romsås idrettshall for å få svar.

Barn og ungdommer, særlig i bydeler som Romsås trenger et sted å henge på fritiden. Et sted de blir sett, forstått og respektert. Men hvor de også møter tydelige voksne og klare rammer.

Derfor er det en katastrofe at slike tilbud kuttes i bydeler hvor de trengs mest.

Forebygging og lokale krefter er kanskje det aller viktigste som står mellom oss og enda mer splittelse, vold og uro.

Derfor er det helt avgjørende å gi de lokale kreftene, de frivillige og ildsjelene anerkjennelse, ressurser og penger. Det er disse vi må satse på.

En plass i ungdomsfengslet koster 20 000 kroner per døgn. Forebygging er billigere. Ikke bare i kroner og ører – men i barndom og levd liv.