Nav må møte ME-syke med realisme og ikke mistillit

2018 Stavanger. Over 200 par sko utplassert i Domkirkeplassen i forbindelse med ME-dagen Millions Missing. Ingeborg på 23 år har gått tur med disse skoene, men er nå ME-syk. Foto: Jon Ingemundsen

DEBATT: Kolbjørn vant i Gulating lagmannsrett. Navs avslag på uføretrygd til ME-syke Kolbjørn ble kjent ugyldig. Ankefristen ble utsatt til 5. mai, og i dag fikk vi vite at Nav ikke anker. Det er bra – men det er ikke nok.

Dette er ikke bare en avsluttet sak. Det er en bekreftelse på at praksisen har vært feil. Når Nav lar en slik dom bli stående, kan de ikke samtidig fortsette som før. Uten endringer i retningslinjer og praksis, vil nye pasienter bli sendt inn i de samme belastende rundene.

Det er nettopp dette Fafo-forskere beskriver som symbolsk vold: et system som, til tross for kunnskap og rettslige avklaringer, fortsetter å møte alvorlig syke mennesker med mistillit.

Kolbjørns sak er ikke et unntak, men et symptom på manglende rettssikkerhet.

I årevis har ME-syke blitt møtt med mistillit, krav om behandling som ikke finnes eller kan gjøre dem sykere – og avslag på livsopphold. Lagmannsretten satte en nødvendig grense: Alvorlig syke mennesker kan ikke nektes ytelser med henvisning til hypotetiske muligheter. Likevel er dette fortsatt virkeligheten for mange.

Fafo-forskere peker på hvordan manglende anerkjennelse, sviktende kunnskapsgrunnlag og nedbrytende prosesser preger møtet med systemet. De kaller det symbolsk vold. Det er sterke ord – men de gir mening for dem som står i det. Det ser vi blant annet i høringssvarene fra pasienter og fagmiljøer som tydelig skiller mellom ME og «sliten», og mellom PEM og ufarlig utmattelse.

Det pågår et arbeid med nye retningslinjer. Det er her oppryddingen må komme. Hvis ikke denne dommen – og høringen – får konsekvenser, vil nye pasienter måtte gå de samme rundene: nye avslag, nye klager, nye rettssaker.

Nå er spørsmålet hva helsemyndighetene gjør videre.

Vi trenger en tydelig retningslinje for ME med PEM, en praksis som bygger på medisinsk kunnskap – ikke ideologi, og et Nav som møter pasienter med realisme, ikke mistillit.

Kolbjørn trenger ikke flere kamper. Det gjør heller ikke de som kommer etter ham.

Vi skylder Kolbjørn og familien en stor takk. De har tatt en belastning de aldri skulle hatt, og gjort det som egentlig er statens ansvar: å få avklart rettighetene.

De har gjort sin del.

Nå må politikerne gjøre sin.