Når vi gjør dyr til mennesker

<-EGON HOLSTAD

kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Vi har lagt bak oss ei uke der krig og elendighet i mediene ble erstattet av en kjempeagurk som fikk oss til å glemme verdens ondskap, for en stakket stund.

At det helt ukjente tettstedet Geiranger endelig skulle bli plassert på kartet, med en lukket salgsbod av et partyteltbryllup/tivoli, for noe offentligheten betaler for, skapte en herlig bris av meningsløst pludder.

Det føltes godt. Glemt var synet av krigsruiner, lemlestede barn, miljøkatastrofer, tragiske skjebner og generell forjævlighet.

At to kranglefantebrødre fra et sterkt overvurdert poporkester fra England hadde blitt venner, og skulle spille konsert igjen, bisto den befriende meningsløsheten som pumpet ut av landets mediehus.

Men verden er et brutalt sted, og virkeligheten har dessverre med å banke på døren når vi minst ønsker det.

Da pushvarselet fra de store mediehusene kom lørdag ettermiddag, etterfulgt av dramatiske overskrifter i krigstyper, om at den umistelige og eiegode belugakvalen Hvaldimir brått hadde blitt revet bort og forlatt oss, senket alvoret seg igjen.

Som et klokere menneske enn undertegnede sa: Livet er ikke for amatører. En rekker knapt å øve seg, så er det over.

Det er ikke rart at en kval rører hjertene til folk. Undertegnede er selv mye på havet, og nærkontakt med sjøpattedyr er alltid fascinerende, enten det er små niser, springere, grindkval, knølkval, spekkhugger, vågekval eller den enorme finnkvalen man er så heldig å få nærkontakt med.

En beluga har jeg aldri sett, da den normalt ikke befinner seg i havområdene der jeg bor, ei heller langs finnmarkskysten.

Den bortkomne og rømte Hvaldimir var da også en einstøing som først ble sett ved Rolvsøya i Finnmark, med seletøy på seg, og som gjennom et liv i fangenskap i Russland var tam, og åpenbart mer tiltrukket av mennesker enn likesinnede.

Den kritthvite kvalen ble derfor en marin kjendis over natten, og på sin ferd nedover kysten ble den stadig mer populær, og en vinner i både sosiale og redigerte medier.

En hvit kval med eget fornavn, som vil leke med mennesker. Kombinasjonen er som skapt for å miste hodet.

Derfor tok det ikke lang tid før organisasjonen One Whale ønsket å flytte kvalen fra Vestlandet, dit den nå hadde svømt, og til Jarfjorden i Sør-Varanger i Finnmark, med skip eller fly.

Siden kvalen er et dyr, og ikke hadde blitt spurt, var dette en tanke basert på hva man trodde dyret selv ville.

Jeg er ingen ekspert, men jeg tviler på at sjøpattedyr bærer i seg et genuint ønske om å fly, eller at de ønsker å bevege seg i sitt rette element, altså i havet, om bord på et skip. Da hadde de hatt vinger eller tatt båtprøven.

At belugaen ikke hører naturlig hjemme i Finnmark, satte heller ingen stopper for iveren etter å flytte ham.

Ei heller advarsler fra forskere – altså de som har akademisk utdannelse, som forsker på, og som etter all sannsynlighet skjønner seg best på disse dyrene – om at kvalen neppe ville finne en ny flokk å leke med.

Nå er den død. En død kval i havet. Det er omtrent like oppsiktsvekkende som løv på bakken om høsten. Det er klart det er vemodig for dem som fikk mest nærkontakt med dyret, det skal jeg ikke ta fra dem.

Det er derimot ikke «en tragedie», som for eksempel var Aftenpostens overskrift på nyheten.

Kvalen er nå til obduksjon, for å finne dødsårsaken. Om den er skutt eller rent i senk av en båt, er det selvsagt trist. Man skal likevel være gjerrig i bruken av et ord som tragedie.

En død kval i havet kvalifiserer dessverre ikke.

Når One Whale-leder Regina Crosby Haug til samme avis sier «Det føles som at hjertet mitt er revet ut av brystet», og videre ber om at kvalen kremeres, så den kan bli stedt til hvile i en sorgtyngende seremoni, der asken strøs på havet, er vi over i Monty Python-land.

Les også: NOAH og OneWhale om Hvaldimirs død: – Kan ikke utelukke en kriminell handling

Denne disneyfikseringen av dyr er regelrett fordummende.

Det har ingenting med miljøvern, dyreomsorg eller fornuftig naturforvaltning å gjøre, men er heller et emosjonelt slør man trer over virkeligheten for å gjøre dyr menneskelige. Det er et misforstått grep som snur naturen på vrangen.

Dette er heller ikke noe som forbeholdes eksentriske og fundamentalistiske amerikanere med sykelig oppmerksomhetsbehov. Det skjer også her til lands, med ujevne mellomrom.

For ti år siden ble en border collie, med navnet Tønes, skutt av en sauebonde i Rogaland, da hunden løp etter sauene hans, på et område med båndtvang.

Saken i seg selv skal jeg ikke mene noe om her, men når VG bruker overskriften «Hunden Tønes (1) ble skutt», merk den bisarre bruken av ettallet, humaniseres dyret og gjøres til noe mer enn hva den er/var, altså et dyr.

Galskapen kulminerte i et fakkeltog og en minnemarkering med over tusen (1.000) mennesker som deltagere.

For to år siden var det kvalrossen Freya som fikk sikringene til å gå. Freya (4), hun var cirka fire år, var et bortkomment dyr som hadde forvillet seg fra drivisen i Arktis, og som kom til blant annet Kragerø og Frognerkilen i Norge.

Der var det, ironisk nok, eller skal vi tillate oss å si tragisk nok, menneskers nærgåenhet som beseglet hennes skjebne.

FAKKELTOG: For hunden «Tønes» i 2014. Foto: Fredrik Refvem, Stavanger Aftenblad / NTB

Det hjalp heller ikke at en lokal marinbiolog, Per-Erik Schultze, advarte folk mot å nærme seg det enorme dyret.

Kvalrossen er lynrask, den kan svømme i opptil 35 km/t, den har skarpe tenner, den spiser blant annet sel og småkval, og har støttenner den kan knuse tyve centimeter tykk havis med.

Likevel oppsøkte masse folk den i småbåter, og det ble filmet dumdristige og uvitende tullinger som holdt barna sine mot den, så de skulle få «en opplevelse for livet».

Etter den hadde tygget i seg alt fra gummibåter til en stakkars svane (det var dog ikke svanekjendisen «Havnesjefen» i Os), besluttet til slutt fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen at denne pinlige, uverdige og ufrivillige komedien skulle stoppes, ved å avlive den med skytevåpen.

Slik man også gjør om en mannevond elg tramper rundt i nærheten av folk og barnehager.

Fordi man setter menneskeliv over elg. Og kvalross. Det var en voksen, ansvarlig og klok avgjørelse.

Bakke-Jensen har blant annet vært ordfører i Båtsfjord i Finnmark, samt forsvarsminister, og har vært ute ei vinternatt før.

Å bli truet på livet har han derimot ikke opplevd før, men her haglet det inn hundre- og tusenvis med hatmail og trusler, mot både ham og kona.

Han måtte ha livvakter da han uker senere besøkte den politiske festivalen Arendalsuka.

Følsomme dyrevenner, som åpenbart ikke skjønte så mye av denne saken, samlet deretter inn over 800.000 kroner via Spleis.no og fikk laget en statue av Freya, som i dag ligger som en klump med metall ved Frognerkilen.

Ikke akkurat et landemerke, men i hvert fall et symbol på hvor dum det går an å bli, og hvor misforstått dyrevern og -omsorg blir når man ikke skjønner konseptet natur.

At de høyeste ropene i slike saker som regel kommer fra de mest urbane strøkene, der den dagligdagse avstanden til vill natur er størst, er neppe heller tilfeldig.

Freya, Hvaldimir, Keiko, og hva de nå het alle sammen, var dyr. Dyr skal behandles med respekt, som med all natur. Men det er uansett ikke mennesker det er snakk om, uansett hvor mange Disney-lignende navn eller egenskaper vi ønsker å tillegge dem.

De leser ikke Morgenbladet, løser ikke annengradsligninger, de megler ikke i Midtøsten og er neppe i stand til å knekke kreftgåten.

De er dyr.

De dør, og det kommer de til å gjøre, som oss selv, uansett hvor mye vi blander oss inn i livene deres, og uansett hvilket patosfylt språk vi bruker og hvilke søte navn vi gir dem