Når tyfonene uler, må vi snakke om det viktigste

Tirsdag morgen i forrige uke gikk Sivilforsvarets tyfoner av ved et uhell på Østlandet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Tirsdagens feilvarsel viser at beredskapen må testes. Men enda viktigere: Er vi klare for reelle krigshandlinger mot Norge?

Feil vil skje når beredskapsaktiviteten øker, slik vi så tirsdag 24. februar. Det bør ikke skje ofte, men økt beredskap innebærer mer testing – og dermed noe feiling. Vi må spørre: Er Norge i rute med å beskytte egen befolkning, også mot de mest alvorlige scenarioene?

Norge har hevet beredskapen og markerer Totalforsvarsåret på grunn av et forverret trusselbilde. Krigen i Ukraina gir et nødvendig innblikk i hva moderne krig betyr.

Ødeleggelsene er ikke tilfeldige: Russland angriper systematisk sivile mål, nødetater og kritisk infrastruktur. Luftangrepene intensiveres når befolkningens behov for strøm og varme er størst. Såkalte «doubletap-angrep» rammer sivile mål, deretter redningsarbeidere som ankommer stedet. Skillet mellom sivile og militære mål er i praksis borte.

Norges beskyttelsestiltak

Varsling er ett av tre sentrale beskyttelsestiltak, sammen med tilfluktsrom og evakuering. Tilfluktsrom rustes opp etter tiår med forfall, men kapasiteten er fortsatt bare rundt 2,2 millioner mennesker.

Tiltak for evakuering er under utvikling. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) kartlegger hvor sivile kan flyttes, og Sivilforsvaret planlegger assistert og selvorganisert utflytting. Arbeidet er omfattende og må ses i sammenheng med mottak av allierte styrker.

Norge har solid erfaring fra naturkatastrofer, men lite fra samtidige krigshendelser.

Dilemmaer på tvers av sektorer

I møte med en aktør som Russland kan ingen sektor håndtere sine oppgaver alene. Politi, nødetater, Sivilforsvaret, etterretnings- og sikkerhetstjenestene, Forsvaret, allierte og private aktører må samhandle tett.

Politiet og Sivilforsvaret har ansvar for befolkningsbeskyttelse i krig, men vil ikke kunne håndtere målrettede angrep alene. Nødetatenes egenbeskyttelse må veies opp mot befolkningens behov på måter vi knapt har øvd på.

Førsteamanuensis Sine Vorland Holen arbeider på Forsvarets høgskole på Akershus festning i Oslo. Foto: Privat

Hele nødetatskjeden blir avhengig av presise trusselvurderinger. Uten dette kan personell sendes inn i aktive angrep eller feller – som i Ukraina.

Samtidig må regjeringen og Forsvaret ta vanskelige valg:

• Skal man prioritere å beskytte militære eller sivile mål når begge angripes samtidig?
  Hva gjør man når livredning svekker militær evne – eller motsatt?

Slike dilemmaer er ikke hypotetiske spørsmål.

I møte med en fiende som ikke skiller mellom sivile og militære mål, vil norske myndigheter stå overfor dilemmaer der alle valg kan være dårlige.

Er vi forberedt?

Når ett feilvarsel skaper oppstandelse, må vi spørre om vi har vært ærlige nok om trusselbildet. Norge har valgt en forsiktig kommunikasjonslinje.

Vi vet at befolkningen er bekymret – spesielt de unge. Det er gode grunner til å unngå unødig frykt. Men vi kan ikke bygge robusthet uten å erkjenne hva vi skal bli robuste mot.

Feilutløsningen av tyfonen involverte tre store beredskapsaktører. Et angrep vil kreve et langt bredere og mer krevende samspill.

Skal Norge utvikle beredskap som også beskytter mot de mest alvorlige truslene, må vi våge å snakke om dem. Å styrke befolkningens motstandsevne handler ikke om å skremme, men om å gi kunnskap og konkrete tiltak. Slik får vi større kontroll i møte med det ukontrollerbare.