Når politidistriktet bryter lover

- Jag är inte besviken – jag är förbannad! sa kommunalråd John Bruno Jakobsson i Åre i sin tid da det ble klart at Lillehammer ble tildelt OL i 1994. Nå skjønner jeg hvordan han hadde det.

Baneheia-saken er en sak som har berørt, og fortsatt berører, en hel landsdel. En rekke kritikkverdige forhold har kommet for dagen, flere av dem i nyere tid. Politimester Kjerstin Askholt fremstår ydmyk i møte med kritikken. Men flere deler av det som kommer fram i Fædrelandsvennens siste avsløring, er etter min vurdering svært kritikkverdig.

Arbeidsmiljølovens paragraf 14-5 krever at alle arbeidstakere skal ha en skriftlig arbeidsavtale. “Retten gjelder alle ansettelser, uansett om stillingen er fast eller midlertidig, og det er ingen unntak fra denne regelen. Det er arbeidsgiver sitt ansvar å utarbeide den skriftlige arbeidsavtalen” heter det på Arbeidstilsynets nettsider. Ganske krystallklart, egentlig, også for oss som ikke har juridisk bakgrunn. Men det finnes ikke noen slik skriftlig avtale mellom Agder politidistrikt og tidligere kriminalsjef Arne Pedersen for jobben han ble hyret til å gjøre da distriktet skulle gi sitt tilsvar på Viggo Kristiansen femte krav om å få saken sin gjenopptatt.

Arkivlova har som formål å “medverke til ei forsvarleg og etterretteleg offentlig forvaltning ved at dokumentasjonen i offentlege organ skal bli forvalta som arkiv”. Det er også vesentlig at denne dokumentasjonen skal være tilgjengelig med begrunnelser om å “kunne føre kontroll med forvaltninga, styrkje rettstryggleiken og fremje ein open og opplyst offentleg samtale.” Men det er ingen arbeidsavtale å arkivere, heller ikke sms-er eller e-poster mellom Pedersen og påtaleleder Terje Kaddeberg Skaar. Ingen dokumentasjon på samarbeidet som det går an å be – og få - innsyn i etter offentleglova. De sentrale aktørene er jurister med lang fartstid som man må kunne forvente har god kjennskap til gjeldende lovverk. Det er helt uholdbart.

Den første e-posten i verden ble sendt i 1971. Den første sms-en i 1992. Digitale spor har vært en sentral del av etterforskningsbildet i flere tiår. Den reviderte offentleglova, med utvidet rett til innsyn og forståelse av hva som regnes som et dokument, trådte i kraft i 2009. Den såkalte ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven, paragraf 100, ble sist endret sommeren 2018. “Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte” heter det i siste avsnitt. Her har en sentral, regional aktør etter min vurdering gjort det stikk motsatte.

Og politiet er ikke ukjent med at de ikke har oppfylt lovkravene for dokumentasjon. Allerede i 2014 tok Arkivverket opp behovet for å sikre arkiv på gamle, digitale enheter. I 2022 gjennomførte Arkivverket tilsyn både med Agder politidistrikt, Politidirektoratet og en rekke andre politidistrikter, og svært kritikkverdige forhold ble avdekket, blant annet to tilfeller av ødeleggelse av arkivmateriale uten lovhjemmel lokalt.

Det kan være flere grunner til det, men igjen mangler dokumentasjon, enten fordi den ikke er tatt vare på, eller fordi den ikke er opprettet i det hele tatt. Det kan vitne om usedvanlig dårlig dømmekraft og respekt for loven, men det kan også være et utslag av press på både tid og økonomi i hele systemet. Sistnevnte er i så fall en problemstilling Askholt må løfte opp på nasjonalt nivå. I første omgang er spørsmålet hva Agder politidistrikt og politimester Kjerstin Askholt konkret har tenkt å gjøre for å gjenvinne innbyggernes tillit på dette området, og gi dem tro på at deres og andres rettssikkerhet og mulighet for kontroll blir ordentlig ivaretatt fra en sentral og mektig aktør i vårt demokratiske samfunn.