Når mediekritikk avfeies som autoritær strategi

Meninger
Debattinnlegg

Man bygger ikke tillit ved å stemple kritikken som autoritær.

Simen Sandelien

kommunestyrerepresentant (Uavhengig), Asker

Foto: ANDY RAIN / EPA / NTB

Mandag 24. november kl. 10:37

Bård Larsen advarer i VG mot at mediekritikk kan bli autoritær, og peker på miljøer som bruker mediene som fiendebilde.

De finnes, men når han etter min oppfatning gjør dette til rammen rundt mediekritikk generelt, blir det en avsporing. Da fremstår mediekritikere som om vi angriper demokratiet.

Jeg kritiserte NRK, Aftenposten og VG i NRK Debatten tirsdag for å styrke, ikke svekke, tilliten til mediene.

Kritikken handler ikke om «dypstat», men om institusjonell kultur i redaktørstyrte medier. Kultur kan være nyttig, men kan også skape blindsoner. Å påpeke dette er ikke autoritært, men demokratisk vedlikehold.

Larsen advarer mot krav om «likebehandling» og falsk balanse. Men det vi etterlyser er lik journalistisk standard.

Når en norskkulturell familiefar begår drap, får vi rekonstruksjoner, psykologi og bakgrunn.

Når ungdom med minoritetsbakgrunn står bak vold og skyting, blir saken ofte redusert til tid og sted, mens bakgrunn og verdier blir «sensitive» og faller ut.

Mistillit oppstår ikke fordi kritikken finnes, men fordi mange ser et mønster av skjevhet i saker om for eksempel innvandring, kriminalitet og klimapolitikk.

Tilliten svekkes når folk ikke kjenner igjen egne verdier i stoff som skal beskrive dem selv.

Man bygger ikke tillit ved å stemple kritikken som autoritær, men ved at pressen undersøker sine blindsoner med samme nysgjerrighet som den undersøker resten av samfunnet.