Ikke bare en liten tabbe

1 hour ago 1

Odd Karsten Tveits bok «I Mossads blodspor» anklages for plagiat i to innlegg på nettstedet B’Emet.
Deler av innholdet er hentet fra andre verk uten kildehenvisning.
Kagge Forlag har beklaget manglende kilder.
Flere likheter er oppdaget.
Debatten om plagiat fortsetter, og hvordan dette skal ryddes opp i er usikkert.

Odd Karsten Tveit forteller den fascinerende historien om agent Sylvia Rafael i sin siste bok, «I Mossads blodspor».

Spionen kom til Norge for å hjelpe til med likvideringen av en palestinsk terrorleder.

Det endte i katastrofe. Mossad tok feil. En uskyldig familiefar, en marokkansk kelner, ble skutt og drept på åpen gate på Lillehammer.

Boken er en pageturner som begynner med Israels hevnaksjoner mot palestinere etter terrorangrepet under OL i München i 1972, og ender i dagens krig.

Dette er stoff Tveit har arbeidet med gjennom et langt liv, og i Tveits redegjørelse bakerst viser han til en rekke kilder.

Men hvor kommer egentlig detaljene fra?

Hvordan kan han gjengi dialog mellom personer han ikke møtte eller har rapporter fra? Hvordan vet han hvilken musikk Rafael lyttet til en spesiell dag?

Flere deler av boken faller mer eller mindre sammen med teksten i boken om Sylvia Rafael skrevet av Moti Kfir (hennes rekrutterer) og Ram Oren. Tveit har ikke oppgitt boken i kildelisten. Og mer alvorlig: Han opplyser ikke at han bruker andres funn som sine egne.

MUSIKKEN

Tveit: «En maikveld i 1960 mens Sylvia rettet oppgaver, lyttet hun til klassisk musikk fra radioen. Sendingen ble plutselig avbrutt, og en stemme annonserte: «Statsminister David Ben-Gurion har informert Knesset om at den kriminelle nazisten Adolf Eichmann er tatt i Argentina av Mossad og skal stilles for retten i Israel.» («I Mossads Blodspor»)

Kfir/Oren: «One chilly spring evening, Sylvia was in her room marking students’ exams. Classical music was playing on the radio, but it was suddenly interrupted by a dramatic announcement. The Knesset had been informed by Prime Minister David Ben-Gurion that the Nazi war criminal Adolf Eichmann had been captured in Argentina and brought to Israel to stand trial. («Sylvia Rafael»)

Dette ble nylig avslørt via B’Emet, en medieplattform som oppgir å fremme bærekraftig jødisk liv i Norge.

Vårt Land og Morgenbladet har deretter tatt for seg saken.

Analysene viser en lang rekke likheter mellom Tveits bok og flere andre verk.

Ikke alle eksemplene publisert hos B’Emet er like sterke; enkelte deler er gjengitt upresist, og noen likheter kan ha en grei forklaring.

Likevel er mange av eksemplene slående.

Tveit har deler med så høy grad av tekstlikhet med andre verk at det ikke kan være tilfeldig.

– Kagge beklager at det mangler gode kildehenvisninger. Vi jobber med å rette det opp, og skal passe på at det ikke forekommer tekstlikhet uten kildehenvisning. Vi er et seriøst sakprosaforlag og skal sørge for at dette ikke skjer igjen, sier forlagssjef Tuva Ørbeck Sørheim til VG.

Og det trengs nok. For når jeg leser de to bøkene om Rafael samtidig, tegner det seg et tydelig bilde.

Begge bøkene veksler mellom historien til Rafael og «Den røde prinsen», en palestinsk terrorist hun får i oppdrag å drepe.

Fortellingene om hvordan Rafael rekrutteres, læres opp og utfører oppdrag, følger samme dramaturgi, innimellom med tekstbiter som er nesten helt like.

Tveit oppgir at han har møtt Rafaels ektemann og hennes rekrutterer i Mossad (samme Kfir).

Men dette er påfallende likt kilden han ikke oppgir.

Og det er ikke bare denne kilden som mangler.

Etter den dødelige tabben på Lillehammer, forsvinner Sylvia ut av historien.

Tveit går over til å fortelle om livet i Beirut der «Den røde prinsen» bor, og til slutt blir drept av Mossad i 1979.

Her er Thomas L. Friedmans bok «From Beirut to Jerusalem» brukt uten kildehenvisning.

Da Morgenbladet gjorde egne undersøkelser, fant de ut at Tveit har kopiert en beskrivelse som Friedman brukte om Beirut: Pokerspill.

Etter poker-sekvensen fortsetter Tveit med det samme drapet som Friedmann, og det er detaljspekket.

Friedman oppgir kilden i selve teksten. Tveit gjør det ikke noe sted.

Kagge vil ikke trekke boken. De mener det her burde vært vist til kilden.

POKER-SEKVENSEN

Tveit: «Poker er et merkelig spill. Du kan vinne hele natten, og så kommer siste runde. Du er oppildnet og vedder nattens gevinst med fire konger på hånden. Så sier mannen som deler ut kortene, at han vil ha et nytt. Rett foran øynene dine tar han kortet fra undersiden av stokken og legger alle i hånden på bordet: fire ess.» («I Mossads Blodspor»)

Friedman: «But poker is a funny game. You can be winning all night long and then comes the final hand. You get cocky, so you bet the pot on four kings. It’s virtually a sure winner, you tell yourself. Suddenly, the dealer smiles at you and says he wants another card. Right before your eyes he draws a card from the bottom of the deck and then lays his hand on the table: four aces.» Fra: «From Beirut to Jerusalem»

Forleggerforeningens direktør sa før helgen til Vårt Land at kildene i boken er tydelige, med unntak av to som burde vært nevnt. Hun avviser at det handler om plagiat.

Det spørs om foreningen vil se annerledes på det om de undersøker nøyere. Det er ikke lett å vite hva som er Tveits kilder. Og han bruker andres fortellerstemme.

DIALOG

Tveit: «Hva slags klær hadde faren på seg?»
«Hvit skjorte, hatt og mørke bukser.» Svaret kom kontant.
«Hva spiste de?»
«En gryterett, salat og brød.»
«Hva drakk de?»
«Rødvin.»
«Hadde vinflaskene etiketter?»
«Nei.»
«Glimrende.»

(«I Mossads Blodspor»)

Kfir/Oren: “Try to remember what the father was wearing,” requested her instructor. The film’s images flashed through her mind.
“A white shirt, a hat, dark trousers . . .”
“What did they eat?”
“A meat stew in a casserole, a large salad, country bread.”
“And what did they drink?”
“Red wine.”
“Were there labels on the wine bottles?”
“No.”
“Excellent.” («Sylvia Rafael»)

Dette er mer enn et par kilder som uheldigvis falt ut.

Selv om kilden hadde vært oppgitt bakerst i Tveits bok, ville problemet bestått: Det er ikke de manglende kildehenvisningene i seg selv som er saken, men at bilder, fortellinger, dramaturgi, setningsstruktur og dialoger er hentet fra andre.

Hvis ikke dette er plagiat, hva er da plagiat?

Det virker ikke som en kjapp, liten sak for Tveit og Kagge å rydde opp i.

Å oppdatere kildelisten, holder ikke. Og skal alt lånt materiale fjernes, gjenstår en mye tynnere bok.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article