Når grenser trues, trues vi alle – hvorfor NATO må stå samlet

I møte med slike handlinger må vi stille oss spørsmålet: Hva skjer dersom vi ikke reagerer? Hva sier det om oss som samfunn og allianse, dersom vi lar invasjoner passere med stilltiende aksept?

Krigen i Ukraina er ikke bare en regional konflikt. Den er en lakmustest for verdenssamfunnets evne til å forsvare prinsippene om suverenitet, selvbestemmelse og fredelig sameksistens. Derfor er det avgjørende at NATO og det bredere fellesskapet av demokratiske stater står samlet og fast i sin støtte til land som blir angrepet.

En prinsipiell kamp

Stater har rett til å eksistere innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser. Dette er ikke en idé – det er et rettsprinsipp forankret i FN-pakten og internasjonal lov. Når en stat som Russland invaderer et naboland under dekke av «sikkerhetsbehov» eller «historiske krav», tråkker den på alt som er bygd opp siden 1945 for å forhindre nettopp slike overgrep.

Det handler ikke bare om Ukraina. Det handler om Moldova. Georgia. Baltikum. Om Finland og Sverige, som nå har valgt NATOs beskyttelse som et svar på trusselbildet. Og det handler om Norge, som deler grense med Russland i nord. Enhver invasjon setter presedens. Enhver unnfallenhet inviterer til nye overgrep.

Kompleksiteten må ikke lamme oss

Det er lett å falle for forenklinger i en konflikt. Hvorfor angriper ikke Ukraina mer? Hvorfor gjør ikke Vesten «nok»? Slike spørsmål overser det faktum at moderne krigføring ikke er en Hollywood-film. Den er et strategisk, logistisk og politisk mareritt, spesielt når man kjemper mot en militær stormakt med kjernevåpen og globale ambisjoner.

NATO har ikke som oppgave å føre angrepskrig, men å sikre kollektivt forsvar. Dette gjør det desto viktigere å støtte partnerland utenfor alliansen, når de blir mål for uprovosert aggresjon. Uten støtte fra NATO-land med våpen, etterretning, opplæring og humanitær hjelp, ville Ukraina ha falt. Dette ville ikke bare vært en tragedie for det ukrainske folket, men et globalt politisk jordskjelv.

Det er komplekst, ja. Det krever balansegang mellom støtte og eskalasjon. Men alternativet – passivitet – er farligere. Kompleksitet må ikke føre til handlingslammelse. Den må føre til nøye kalibrert handling.

En allianse basert på verdier

NATO er mer enn en militærallianse. Det er et fellesskap av stater som deler grunnleggende verdier: demokrati, rettsstat, frihet og respekt for menneskeverd. Når vi støtter et land som Ukraina, er det ikke bare fordi de er truet, det er fordi de deler vår visjon for hvordan stater skal samhandle: Gjennom forhandling, ikke invasjon. Gjennom rett, ikke makt.

Disse verdiene må ikke bare forsvares med ord. De må beskyttes med handling, også når det koster. Å støtte et land som kjemper for sin overlevelse, er ikke veldedighet, det er en investering i en verdensorden vi selv er avhengige av.

Et felles ansvar

Noen vil hevde at dette ikke er vår krig. Men historien lærer oss at kriger ikke alltid forblir lokale. Aggresjon som ikke møtes med motstand, sprer seg. Enten gjennom direkte militær ekspansjon, eller gjennom destabilisering, flyktningkriser, økonomisk uro og svekkelse av internasjonale institusjoner. Derfor er dette ikke bare Ukrainas krig. Det er Europas. Det er Vestens. Det er alles.

Norge har et særskilt ansvar som medlem av NATO, men også som en nasjon med en sterk stemme i det internasjonale samfunnet. Vår historie, vår velstand og vår sikkerhet er bygd på respekt for internasjonal rett og samarbeid. Det må gjenspeiles i vår utenrikspolitikk og våre prioriteringer. Vi må bidra økonomisk, militært og politisk, og vi må gjøre det langsiktig.

Hva er alternativet?

La oss et øyeblikk tenke oss alternativet til støtte. Et scenario der NATO vender blikket bort, og lar Ukraina tape. Hva skjer da?

Russland får en militær seier som vil styrke autoritære regimer over hele verden.

Det ukrainske folket kastes ut i et liv i undertrykkelse og okkupasjon.

Små stater mister tillit til at sikkerhetsgarantier betyr noe.

Aggressive makter lærer at vold fungerer.

Alliansen sprekker, og med det også tryggheten for millioner av mennesker.

Dette er ikke dommedagsprofetier. Det er realistiske konsekvenser av politisk unnfallenhet.

Et valg om hvem vi vil være

Vi står i et historisk veikryss. Verden er i endring, og vi må velge hvilken rolle vi skal spille. Vil vi være en allianse som kun eksisterer på papiret, eller en som handler i møte med urett? Vil vi være med på å bygge en verden basert på regler og rettferdighet, eller vil vi stå tause og se den rakne?

Støtten til Ukraina, og til andre nasjoner som blir utsatt for invasjon, er mer enn et spørsmål om politikk. Det er et moralsk og strategisk standpunkt. Et standpunkt for fred, stabilitet og respekt for suverene grenser.

Å stå samlet nå, er å sikre freden senere.