Når ekstrem, religiøs vold blir bortforklart i mediene

Kautokeino-opprøret er en hendelse som er usedvanlig godt dokumentert gjennom skriftlige kilder, skriver Anki Gerhardsen. Bildet, som viser Kautokeino, er tatt i 2020. Foto: Terje Bendiksby, NTB

Kan en kritiker skrive om en danseforestilling, for eksempel om Kautokeino-opprøret, og hoppe bukk over det som er historiske fakta?

Kunsten er fri. Den skal og må være det. En kunstner kan lage et verk, for eksempel om Kautokeino-opprøret, og vektlegge mye mer enn historiske fakta. Det er kunstens privilegium, og fakta er bare en del av det kunsten skal og bør behandle.

Men hva med kritikerne? Kan en kritiker skrive om en danseforestilling, for eksempel om Kautokeino-opprøret, og hoppe bukk over det som er historiske fakta? Hvilket ansvar har kritikerne for å sikre at samtalen om et kunstverk ikke forsvinner i mytisk-politisert ønsketenkning?

Nasjonalballetten har vist forestillingen «Láhppon/Lost» av den samiske koreografen Elle Sofe Sara. Forestillingen har nettopp Kautokeino-opprøret som tematisk bakgrunn, og kunstneren er selv etterkommer etter noen av dem som var involvert i opprøret. Også jeg har forfedre med tilknytning til denne gruppen, og det har gjort det særlig interessant å sette seg inn i hva som faktisk skjedde.

Hvor har de det fra?

Om forestillingens tema skriver Dagsavisens kritiker Inger Marie Kjølstadmyr at «opprøret var et resultat av en mangeårig konflikt mellom samer og dansk-norske myndigheter, som bedrev systematisk undertrykkelse av urfolket i nord». Hvem som er helt og hvem som er skurk i opprøret, kan diskuteres, ifølge Kjølstadmyr.

Også NRKs kritiker Karen Frøsland Nystøyl vektlegger forholdet mellom samer og myndigheter som forklaringsmodell. I Norsk Shakespearetidsskrift hevder Melanie Fieldseth at «Et sammensatt flettverk av sosiale, økonomiske, religiøse og politiske forhold utgjør bakgrunnen for opprøret».

Men hvor har de det fra? Er dette sant?

Godt dokumentert

Opprøret fant sted 8. november 1852 og var ekstremt voldelig. Det er vanskelig å fatte at unge mennesker kunne gjøre så grusomme ting med sine egne to hender.

Jeg kunne selvsagt ønske meg at kritikerne hadde rett. At volden og drapene sprang ut av så sterk undertrykkelse at det på en eller annen måte kunne forsvare den bestialske reaksjonen fra folk i slekten min. Men det er lite som tyder på at opprørerne mishandlet sine egne ektefeller, pisket andre samer med frossent bjørkeris i 12 samfulle timer, eller slo lensmannen og handelsmannen i hjel med stokker fordi de ikke orket mer av overmaktens grep.

Kautokeino-opprøret er en hendelse som er usedvanlig godt dokumentert gjennom skriftlige kilder. Det er store mengder å grave i. Her er rettsdokumentene med de dømtes egne forklaringer. Her er brev som de dømte selv skrev mens de satt på straff, og to av dem skrev også ned sine erindringer på samisk. Dette arkivmaterialet gir ikke et godt grunnlag for å forklare opprøret politisk eller sosialt.

Det holder ikke å være vanlig kristen

Befolkningen i Finnmark var fattige på denne tiden. Reindriftssamene var imidlertid noe bedre stilt, og de hadde også stemmerett. Det hadde ikke sjøsamer og norske fiskere.

Den harde kjernen blant opprørerne besto av lesekyndige, velstående reindriftssamer, og det er lite som tyder på at de var drevet av en trang til å bedre sine medmenneskers verdslige kår. Det de derimot sier og skriver, er at de er blitt hellige. De er hevet over alt det verdslige. Ja, ikke bare det, de oppfatter seg selv som syndfrie og at deres ånd er høyere enn Gud.

Lederen i gruppen presenterer seg under avhøret som Jesus Kristus. Hans menneskelige skikkelse er død, han har gjenoppstått som Gud. Disse religiøse fanatikerne mener at det er deres plikt å dømme alle vantro og selv utrydde ugudelighet. Og den skal altså knuses gjennom fysiske gjerninger.

Derfor slår og pisker de egne familiemedlemmer, sambygdinger og andre for å få dem til å vende om. Smerten skal minne folket på hva som ellers vil vente dem i helvete. Det holder ikke å være vanlig kristen, og heller ikke predikanten Levi Læstadius duger. Han er ikke radikal nok. Det er bare dem, «De rettferdige», som har sett lyset, og de misjonerer med kraftige virkemidler.

Vredens dag

Opprøret er ikke en isolert hendelse. Disse fanatikerne holder på i en periode på om lag fire år med særlig intensitet fra 1850. De oppsøker gudstjenester både på Skjervøy og i Kvænangen for å tvinge folk til å vende om, og her blir også et tidlig forsøk på opprør slått ned.

Men 7. november 1852 mobiliserer de på nytt. Nå tvinger de med grov vold andre samer til å følge seg, og neste morgen er de i Kautokeino. Nå skal vredens dag begynne. De dreper lensmannen og handelsmannen først, og så tar de presten og 28 voksne og barn til fange. Samer så vel som nordmenn. De voksne blir grovt mishandlet under krav om omvendelse. Først utpå ettermiddagen er det over. Da ankommer en gruppe samer fra nabobygda, overmanner angriperne og setter fangene fri.

1970-tallsversjonen har fått feste

Det var ingen uenighet om forståelsen av Kautokeino-opprøret i samtiden. Heller ikke de neste 100 årene.

Den sosioøkonomiske forklaringen, som norske kritikere ser ut til å omfavne, oppsto først på 1970-tallet i forbindelse med den samepolitiske bølgen som da slo inn. Etter det var det noen, også forskere, som mente at Kautokeino-opprøret burde tolkes som en kamp mellom samer og storsamfunnet. Et slags første forsøk på å slåss for sin rett.

Belegget er heller tynt, og den nylig avdøde samiske historikeren Henry Minde advarte også mot å motivforklare hendelsen annerledes enn det opprørerne selv gjorde. 1970-tallsversjonen har allikevel fått feste blant aktivister og også i kunstfeltet. Kanskje fordi det som skjedde, er så spektakulært, så egnet for dramatisering og følelser, og så fristende å bruke i et politisk narrativ der ugjerninger fra minoritetspersoner alltid kan leses som en forståelig og nødvendig motreaksjon.

Myter trengs ikke

NRKs kritiker skriver i sin anmeldelse at fornorskningen av samene ble intensivert etter Kautokeino-opprøret. Hvor hun har det fra, skriver hun ikke. Det er ingen tvil om at fornorskningen etter hvert ble forferdelig hard, men i 1852 var den ennå bare i støpeskjeen.

Intensiveringen kom først noen tiår senere, men da slo også myndighetene til for fullt med sitt identitetsknusende prosjekt. Etterpå var språket sterkt skadet, kulturen var skadet, det fulgte årevis med skam, nederlagsfølelse, vonde erfaringer og neglisjering.

Fornorskningen av samene er et svært trist kapittel i Norges historie, og det er så mange godt dokumenterte overgrep at myter ikke trengs. Religiøse ekstremister som tror de har rett til å utøve vold og drap for himmelens skyld, bør i hvert fall ikke omformes til politiske helter.

At ofrene etter Kautokeino-opprøret, både de som ble mishandlet og de som ble drept, levde i en annen tid, gir ingen rett til å fordreie den virkeligheten som rammet dem så hardt.