Når barna ber om skjermfri

Med røde kinn og store smil veltet de ut av bussen og inn i armene på muren av foreldre som ventet. Det var latter og tårer og sekker og klemmer i et herlig kaos, og vi måtte hjem og innenfor døren før vi fikk hele historien om hvordan uka hadde vært.

Litt ut i fortellingen om brevandring, rappellering, spjelking av liksom-brudd og nye vennskap, spurte jeg hvordan det hadde gått å være uten mobil en uke.

«Det gikk kjempefint», svarte han. «Jeg skulle ønske mobiler ikke fantes».

Les det siste en gang til.

Når barn ber om forandring

«Det var så gøy», fortsatte han. «Vi gjorde så mye sammen og alle var med, vi løp rundt, spilte kort, spilte fotball, bare hang. Det var annerledes, men bra. Jeg skulle ønske smarttelefoner ikke fantes, vi kunne hatt gammeldagse Nokiatelefoner, det hadde holdt».

Jeg ble sittende tankefull. Ikke fordi det overrasket meg at de hadde hatt det bra uten mobil, men fordi han så det så tydelig selv.

Da jeg prøvende lanserte en tanke om 18-årsgrense på smarttelefoner, sa han ja uten å nøle. Selv med vissheten om at det ville bety slutten for TikTok og Snapchat, var han sikker. «Hvis alle har det på samme måten, holder det med tekstmeldinger».

Gjennom helgen snakket jeg med vennene hans, og flere delte samme opplevelse: «Det var så fint uten telefoner», sa en av dem, «alle var på en måte gladere».

Au. Kan det sies tydeligere?

Hva er det barna mister?

Den opplevelsen sønnen min gledestrålende beskrev, var min egen barndom. Vår barndom, vi som vokste opp før mobilen tok over regien.

Husker dere alt det sprø vi fant på fordi vi kjedet oss? Husker dere alle timene ute hvor vi bare hang, syklet, lekte og gjorde bøll? Det vi gav hverandre den gang, var tre ting det er knapphet på i dag: oppmerksomhet, tilstedeværelse og tid.

La oss se nærmere på tid. I Maja Lundes nye bok «Skjerm barna», vier hun mange sider til nettopp alt barna mister, og tid er en av dem. 14 år for å være mer eksakt.

Ved 82 år gjennomsnittlig levealder og fire timer på mobilen daglig, vil 14 år av livet tilbringes på mobil. År som kunne vært fylt med viktig lek, relasjonsbygging, bevegelse, søvn og dagdrømmer.

Jeg tror det var dette min sønn kjente så tydelig da skjermen ble fjernet. Han fikk noe verdifullt i stedet, noe han ikke var klar over at han savnet.

Og hva med kommentaren om at «alle var gladere»? Vel, det er etter hvert mye forskning som peker på en tydelig korrelasjon mellom den sterke økningen i psykisk uhelse hos barn og unge, og den raske utbredelsen av smarttelefoner og sosiale medier.

Hvor mange flere undersøkelser skal vi vente på før vi gjør noe?

Må løses på samfunnsnivå

Så kjøp dumtelefon til han eller vær strengere på skjermtiden, vil mange innvende.

Men denne opplevelsen handlet ikke om mobilreglene i vår familie, dette handlet om at ingen forsvant inn i en mobil på fem hele dager. Mange hadde tid, mange bidro med kreative forslag og de fleste var åpne for å være med å leke.

Dette er noe barn som vokser opp i dag sjelden eller aldri har erfart.

Jeg har sett antydninger til det før også. I ferier har vi eksperimentert med å legge vekk skjermer i perioder. De gangene alle legger dem helt vekk (ute av syne), blir ungene mer lekne og kreative.

Jeg har også pratet med 16-åringer som fortalte at de hadde slettet TikTok fordi de følte seg spist opp av den tomme scrollingen, men at de måtte krype til korset og re-installere etter en uke, fordi de gikk glipp av informasjon fra venner. På spørsmål om de ønsket at TikTok ikke fantes, var svaret et enstemmig JA.

Dette er med andre ord ikke valg barna eller familien kan ta på egen hånd. Effekten kommer først når det blir kollektivt.

Det er et paradoks at jeg skriver dette anonymt. Da sønnen min fikk lese teksten, synes han den var veldig fin, men ble redd for reaksjoner fra barn som ikke har erfart hvordan fem dager uten mobil kan være. Det ble for skummelt å være tolv år og fanebærer for mobilfri barndom.

Det skal han heller ikke behøve. Det er vi voksne som må være voksne. Og vi må innføre regler som er sterke nok.

Hva venter vi på?

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har gjort mye for å fremme mobilfrie skoler, og denne uka ble det kjent at regjeringen foreslår å innføre 15-års aldersgrense i sosiale medier. Dette er gode nyheter og skritt i riktig retning, men det er fortsatt langt igjen.

Skal vi virkelig skjerme barna, bør vi som et minimum heve aldersgrensene på sosiale medier, kanskje også høyere enn 15 år. Men aller helst: Forby bruk av smarttelefon under en viss alder.

Du må være 18 år før du kan kjøre bil, men det er minst like krevende (kognitivt og emosjonelt) å manøvrere trygt med smarttelefon i jungelen av apper og sosiale medier.

Og når barna selv ber om strengere regler, er det på tide at vi tar dette på alvor.

Kommentarene til sønnen min og vennene hans fikk meg til å lure på om vi bruker data fra slike «naturlige eksperimenter uten skjerm», som leirskoler, godt nok? Og hvordan påvirkes debatten og politikken hvis det viser seg at mange av barna sier at en dumtelefon er tilstrekkelig?

Etter at sønnen min hadde fortalt ferdig, løp han opp på rommet og hentet mobilen. Øyeblikket etter satt han fordypet i oppdateringer og streaks på Snapchat. Magien var brutt og minnene fra leirskolen vil etter hvert blekne.

Men hos meg hadde tydeligheten hans brent seg fast, så jeg avslutter med en appell til politikerne: Vi er på riktig vei, men vi må gjøre mer.

De store tech-gigantene har ingenting i våre barns hjerner å gjøre. Hva venter vi på?

Kronikkforfatteren skriver anonymt av hensyn til sønnen. NRK kjenner identiteten hennes.