Nå trenger vi ideer til hva vi ikke skal bruke KI til

GJESTEKOMMENTAR: På 1500-tallet tvang Thomas Hobson, en stallmester i Cambridge, kundene sine til å ta den hesten som sto nærmest døren. Det kunne se ut som om kundene fritt kunne velge hvilken hest de ville, men Hobson sørget for at de måtte ta den nærmest døren for å hindre at de beste hestene ble overbrukt.

Utviklingen av KI bør ikke drives av hva som er teknologisk mulig, men av hva som er ønskelig for menneskelig vekst. Foto: Shutterstock

Denne strategien ble opphavet til det engelske uttrykket «Hobson’s Choice», som betyr at selv om noen sier vi har et valg, så har vi egentlig ikke noe valg i det hele tatt – det er «du får et valg: Ta det eller la være», der «å la være» i praksis er svært uønsket.

Antakelsen om kunnskap som målbar

Jeg ser valget vi blir gitt i forhold til bruk av generativ KI som et Hobson’s choice. Forrige uke kunngjorde Universitetet i Oxford at de vil rulle ut ChatGPT Edu til alle ansatte og studenter, som det første britiske universitetet til å gjøre dette. Når Oxford tar dette steget, vil det være vanskelig for andre universiteter i Europa å motstå å følge etter.

I USA startet det ved Arizona State University, som ble OpenAIs første universitets-partner i januar 2024. Siden den gang har flere stater tatt i bruk ChatGPT i utdanning for studenter og ansatte. Andre modeller – som Gemini fra Google og Copilot Chat gjennom Microsofts Nexus365 – tilbys også og er i bred bruk. Ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger har man kjøpt inn Grammarly for bruk av alle ansatte.

KI er en akselerator

Det er ikke det at vi må bruke det, men nå som vi har det, finnes det selvsagt en institusjonell forventning om at abonnementsavgiften skal gi seg utslag i økt produktivitet hos de ansatte. Og økt effektivitet. Dette er nøkkelordene vi forbinder med fordelene ved KI.

For kunstig intelligens er en akselerator. Den gjør arbeidsflyten raskere og øker ytelsen. Du kan be den generere en tekst, for eksempel med prompten: «Skriv en kronikk for Aftenbladet om KI i stilen til Natalia Kucirkova», og du får hele teksten på sekunder. Eller du kan be om hjelp til å ta en beslutning om hvilken bil du bør kjøpe, og den filtrerer søket ved å presentere en liste over alternativer som du normalt ville måtte lete opp én etter én.

Men alt dette handler om antakelsen om at kunnskap er noe som alltid kan måles og optimaliseres. At hvis vi kan akselerere den, kan vi konkurrere med maskinene og bli mer intelligente. Denne typen tankegang har preget utformingen av skoler siden 1800-tallet. Siden da, har Europa optimalisert læreplaner og vurderingssystemer for å sikre at barn gjør det bra på standardiserte tester og faktakunnskap.

Med KI akselererer vi industriell tidsalder-tenkning inn i det 21. århundre. Vi investerer milliarder i å utvikle og perfeksjonere KI, istedenfor å utvikle og perfeksjonere det KI faktisk burde akselerere.

Hva ender vi opp med da? Tusenvis av kronikker skrevet basert på tidligere tekster med KI-tenkning i stedet for min egen? Beslutninger tatt av maskiner som erstatter menneskelige avgjørelser? Mer fremgang på målbare, optimaliserte fabrikkprodukter? Vi gir KI friheten til å akselerere oss tilbake i tid, inn i masseproduksjonens tidsalder.

Hva trengs for menneskelig vekst?

Misforstå meg ikke: KI er svært nyttig, og vi har bare sett starten. I et digitalt samfunn gir den en ny dimensjon. Vi blir også mer kritiske siden språkmodeller kan gi feil svar med stor selvsikkerhet. For å dra nytte av KI på sikt må vi skape det den ikke kan. «Å tenke utenfor boksen» er treffende, siden KI er trent på det som finnes inni. Vi må være nysgjerrige på svarene vi får og huske at leverandørene sorterer ut fra kriterier vi ikke kjenner. Nok en grunn til å bruke flere verktøy.

Stavanger var nylig vertskap for FAEIMA-konferansen om kunstig intelligens. Stavanger er ikke kjent som et KI-senter; faktisk gikk den største bevilgningen noensinne til de tradisjonelle aktørene – ut fra de seks nye forskningssentrene innen kunstig intelligens i Norge leder NTNU to sentre, og er forskningspartner i ytterligere tre sentre. Men i forrige uke på vakre Victoria Hotel, perfekt egnet for små dypere diskusjoner som er nødvendige i forhold til KI, møttes internasjonale deltakeresammensatt fra ulike fagdisipliner både fra næringsliv og akademia. På slutten av vår sesjon kom en representant fra næringslivet til meg og kommenterte at det han likte best med konferansen, var at han fikk ideer for hva han ikke skal bruke KI til. Det er på denne måten vi bør bygge KI: ikke drevet av hva som er teknologisk mulig, men av hva som er ønskelig for menneskelig vekst.