Nå har vi hyllet mannfolka nok

Og ja, i denne saken kan det kanskje fremstå sånn. Men at ingen av navneforslagene på Lagsmannsholmen er oppkalt etter kvinner, er problematisk av flere grunner.

La oss kalle en spade for en spade. Kristiansand er en by som er oppkalt etter menn. Vi har, for å nevne noen få, Henrik Wergelands gate, Kristians IVs gate og Holbergs gate etter Ludvig Holberg, som absurd nok fikk en gate oppkalt etter seg, på bakgrunn av at han underviste fransk i Kristiansand én vinter.

Men nå skal en ny bydel lages, og gater og byrom skal navngis. Og i et ellers begivenhetsrikt bystyre forrige uke gikk saken om innstilling av navn til Lagmannsholmen de fleste forbi. Og det kan jeg godt forstå, men bystyret gikk altså inn for miljø- og arealutvalgets innstilling til nye navnforslag til Lagmannsholmens offisielle plasser.

Navnene er som følger: Lagmannskanalen, Lagmannsparken, Havneparken, Tollbodplassen og Langmann Undalls plass. Sistnevnte var et forslag fra administrasjonen etter diskusjoner rundt områdets historie. Det kommer fra Laurits Andersen Undall som var lagmann og ble en av Kristiansands mest velstående menn på slutten av 1600-tallet.

Men tilbake til 2026. For nå som Lagmannsholmen skal transformeres og nye plass- og gatenavn skal lages, regnet jeg med at flere av disse plassene ville vært tiltenkt noen av kvinnene som har formet Kristiansand eller Norge.

Og hvis kravet er at man har bodd én årstid i byen for å få en gate oppkalt etter seg selv, er det en drøss med kvinner som kvalifiserer seg. Overkvalifiserer seg, vil jeg påstå. Trenger politikerne inspirasjon, kan de jo bare sjekke møteromsnavene i Rådhuskvartalet, så har man en mer enn nok kompetent liste.

Det er verdt å notere seg at allerede i høringsprosessen foreslo blant annet Birgitte Kleivset at man burde navngi et sentralt byrom eller havnepromenade etter forfatter og kvinnesaksforkjemper Camilla Collett. Det ble imidlertid ikke tatt med videre.

Og jeg blir skuffa. For Kristiansand er ikke en by laget og formet av kun menn, men nå fremstår det sånn.

Løfter vi ikke frem kvinnene og navngir dem i byrom, med statuer, ved gatenavn eller på Blå skilt, kommer de til å bli glemt. Kanskje ikke av oss, men av generasjonene som kommer etter oss.