Mysteriet i Skandinavia: Hvordan kan det ha gått så bra når historien har vært så vond?

Tegning: Arne Nøst

Å fordype seg i 1200 år av skandinavisk historie er en sjokkartet opplevelse.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Vi har det pent i Skandinavia i dag. Folk lever godt, og ting fungerer. Men historien er stygg. Dagens Skandinavia har sitt utspring i 1100 år av vold, krig, borgerkrig, fattigdom, hunger og undertrykkelse.

Mysteriet i skandinavisk historie er hvordan det kan ha gått så bra når historien har vært så vond.

Fra vikingene slo til mot Europa, har skandinavene og deres herskere villet være sterke nok til å dominere andre og overta deres territorier. Denne higenen etter overlegenhet er en av de få konstante innflytelser i vår lange historie. Ettervirkningene har vi fortsatt med oss.

Norge «eier» Svalbard. Takket være det eierskapet, og eierskapet til Jan Mayen, «eier» landet også ikke bare mye av Nordsjøen, men også store deler av Nordishavet. I 1929 annekterte Norge Peter I Øy i Sørishavet, og i 1939 en stor flik av det antarktiske kontinentet som norske «biland».

Danmark «eier» Grønland, verdens største øy, på den amerikanske siden av Atlanteren. De fleste innbyggerne på Grønland er inuitter. Også Færøyene er dansk «eie».

Danmarks viktige sukkerindustri er en levning fra 200 år med slavedrevet plantasjekolonialisme i Karibia. Bare Sverige, i sin tid en imperialistisk stormakt, er i dag uten «besittelser», om vi ikke regner Gotland, som ble svensk først fra det syttende århundre.

Rå plyndring

Vikingene herjet fra Russland i øst til England og Irland i vest for å gjøre seg rike. Konger og stormenn trengte kapital, men hadde hverken gull eller sølv fra egne kilder. De var beroende på å stjele fra andre. Metodene var rå plyndring, kapring av og handel med slaver og virke som leiesoldater.

Begge de norske Olav-ene, Tryggvason og Haraldsson («den hellige»), beriket seg ved plyndring i England, nok til å kunne bestikke seg til kongemakt hjemme.

Harald Hardråde ble rik i tjeneste hos keiseren i Konstantinopel, til dels fra plyndring i hoffet, rik nok til at han kunne vende hjem og kjøpe seg stilling som norsk konge.

Danske vikinger kapret det området som ble Normandie. Herfra besatte normannere senere både Sicilia/Sør-Italia og Britannia.

Knut den store styrte som konge av England i 20 år fra 1016. Svenske og danske konger gjorde korstog østover.

Erik den hellige innledet omkring 1160 det som ble svensk kolonisering av Finland (som varte til 1809). Danske konger erobret kystområder i dagens Polen og baltiske stater.

Kampen om Østersjøen var i gang. Den kampen vant til slutt Sverige.

I vikingtidens skymring, inn i 1200-årene, hevdet Håkon Håkonsson seg å styre et imperium av Norge og øyriket vest til Hebridene – men hadde ikke makt nok til å holde det sammen. Han døde under et forgjeves tokt til Orknøyene i 1263.

Slavehandel uten skrupler

Forut for og under trettiårskrigen, fra 1618, slo Sverige seg til danske områder både i Østersjøen og Tyskland, så som nåværende Estland og fyrstedømmene Bremen og Verden. Det ble dermed Europas protestantiske stormakt. Under trettiårskrigen plyndret svenske hærførere, under dronning Kristinas instruks, nok kunst fra sentre i Europa til å løfte Stockholm fra kulturell fattigdom til ledende kunstsentrum.

Før det, fra 1536, hadde Danmark underlagt seg Norge – kan vi igjen si kolonisert? Nå innledet de sitt store kolonieventyr i Asia, Afrika og Amerika.

To kolonier, Trankebar og Serampore, ble etablert i India omkring 1620 som stasjoner for snart omfattende handel i Asia, øst til Kina.

De gikk uten skrupler inn i slavehandel over Atlanterhavet, som om det var en hvilken som helst forretning. En av de store i den handelen var en oppkomling i Bergen, en viss Jørgen Thormøhlen. Han ble Norges største skipsreder, men gjorde seg ukontrollerbart grådig og gikk fallitt.

Fra omkring 1660 til 1806 ble 111.000 afrikanske slaver lastet på danske skip langs Gullkysten i Vest-Afrika. 91.000 overlevde overfarten. Mange ble satt i arbeid på plantasjer i Danmarks egne kolonier, fra tidlig på 1700-tallet en kronkoloni av tre øyer. Den største plantasjeeieren var Ernst von Schimmelmann, Danmarks rikeste mann. Han var også finans- og utenriksminister og en høykultivert foregangsmann i opplysningstidens kulturliv.

Da slaveriet ble avskaffet i 1848, fikk slaveeierne kompensasjon fra staten for tap av eiendom: 50 vestindiske dollar pr. hode. Schimmelmann hadde gjort det godt som slaveeier. Nå gjorde familien det godt også som frigjørere. I 1917 solgte Danmark kolonien til USA, og øyene ble til The United States Virgin Islands. Prisen var 25 millioner dollar, og med på handelen fikk Danmark Amerikas anerkjennelse av sin overhøyhet over Grønland.

«Land av soldatenker»

Sverige hadde en mindre koloni i Karibia, øya St. Barthélemy, kjøpt fra Frankrike i 1784 (og solgt tilbake til Frankrike i 1878). Den var uegnet for plantasjedrift og ble drevet utelukkende som stasjon for slavehandel. Gustav III, frihetstidens høykultiverte og dynamiske monark, eide 10 prosent av selskapets aksjer og hadde rett til 25 prosent av overskuddet.

Fra omkring 1560 til 1718 var Sverige, under kongelig enevelde, i nesten uopphørlig krig. Mye av det var krig mot Danmark.

Utskrivingen av soldater til gjentatte og dødelige felttog var av slikt omfang at Sveriges bygder ble redusert, er det sagt, til «land av soldatenker».

I de svensk-danske krigene fra 1657 til 1660 var det Karl Xs plan å stryke kongeriket Danmark fra Europas kart, legge København i grus og gjøre Danmark og Norge til svenske provinser. Han klarte det nesten. Danmark overlevde, men ødeleggelsene var ubeskrivelige. 25 til 30 prosent av folket kreperte.

Slutten for skandinavenes råtne system

1718 var det året da en ukjent soldat ved Fredriksten festning i Halden endelig fikk satt en kule i tinningen på svenskekongen Karl XII. Det ble slutten for skandinavenes råtne system av kongelig diktatur og uopphørlig krig.

Men lysten på erobring slapp likevel ikke taket. I skyggen av napoleonskrigene, fra omkring 1800, gikk Sverige og Danmark løs på hverandre igjen. Stridsspørsmålet var nå Norge: Sverige ville overta, Danmark beholde. Sverige var igjen sterkest og vant Norge ved Kielfreden i 1814. Om enn bare i union under felles konge.

Man skulle ha trodd at Danmark nå hadde fått nok, men det skulle enda en idiotisk krig til. Fra omkring 1850 tok danske konger og generaler til å rasle med sablene mot Tyskland for å inkorporere hertugdømmet Slesvig i kongeriket Danmark.

I Preussen ble Otto von Bismarck statsleder. Hans mål var tysk forening. Han trengte klare grenser og narret danskene til krig i 1864.

I København ga politisk og militær ledelse slipp på all fornuft og gikk i blind selvmordsvilje i Bismarcks felle. Resultatet ble blodbad og nasjonal ydmykelse for Danmark og tysk annektering av Slesvig (sammen med Holstein).

Fra fiender til venner

Skandinavene er i dag respektert som fredsvenner i verden. Hvordan kan det ha seg når de historisk har vært aggressive imperialister?

Skandinavene i dag er venner og partnere. Hvordan kan det ha seg når de historisk har vært fiender i gjensidig hat?

Det er vanskelig å finne svar på disse spørsmålene, veldig vanskelig. Mitt forsett i denne kronikken er å oppfordre historikerne til å konfrontere mysteriet om skandinavisk modernisme. Skandinavisk historieforskning er mektig og imponerende, men, etter vikingtidens historie, for det meste skrevet som nasjonale historier. Kanskje er det i det allskandinaviske grepet at mysteriet melder seg med full tyngde?

Én forklaring kan utelukkes: kontinuitet. Skandinavisk historie er en parade av feilslag og blindveier. Det 20. århundre representerer et veldig brudd med de foregående 1100 år. Noe av det bruddet er synlig i nye ideer og forståelser. I 1100 år ville statsledere være store. Endelig, inn i det 20. århundre, hadde de lært at det var umulig.

Svensker og dansker måtte akseptere det de lenge skulle ha forstått, at de ikke hadde mer å fare med enn at de, av nødvendighet, var og måtte være modeste kongedømmer.

Lær av historien!

Hvor kom den selvforståelsen fra? Igjen et vanskelig spørsmål. Men noe av svaret må være: demokrati. I 1100 år styrte mer eller mindre enerådende, mer eller mindre arvelige konger (og et par dronninger). Resultatet var katastrofalt dårlig statsstyre.

Nytt i det 20. århundre var valgte statsledere som måtte svare overfor folket. Resultatet har vært oppsiktsvekkende god statsledelse, særlig under 50 år av sosialdemokratisk dominans, fra Hjalmar Branting i Sverige til Jens Stoltenberg i Norge.

Derved ser det ut til at vi har noe å lære fra det skandinaviske mysteriet. La makten råde, og resultatet blir ulykke. Hold makten under kontroll, og resultatet kan bli lykkelig. Det må være en oppmuntrende lærdom i en tid da mange tviler på demokratiet og fristes av autokratiets løfte om kraftfullt styre. Lær av historien! Slå vakt om demokratiet!

Stein Ringens «Fortellingen om Skandinavia: Vikinger, tyranner og demokrater» utgis 20. august. Han er professor emeritus i sosiologi og statsvitenskap ved Universitetet i Oxford.