Muligens er dette det beste rådet vi som advokater bør gi: «Det er best å la det ligge.»

Domstolen kan stanse en bok, men ikke fortellingen om at den ble stanset, skriver innleggsforfatteren. Foto: Jonas Fæste Laksekjøn, NTB

Har retten i det hele tatt virkemidler igjen til å beskytte privatlivets fred i et transparent mediesamfunn?

Det paradoksale ved moderne offentlighet er at forsøk på å stanse en historie ofte gir den større oppmerksomhet enn den ellers ville ha fått. Fenomenet kalles i personvernjussen for Streisand-effekten, etter Barbra Streisand, som i 2003 gikk til sak for å få fjernet et luftfoto av huset sitt i California. Før søksmålet hadde seks personer sett bildet. Etter søksmålet så 420.000 det på én uke.

Mønsteret er gjenkjennelig i saken om Marius Borg Høiby. En bok som selvsagt ville ha fått oppmerksomhet, har gjennom forsøket på å stanse den fått en eksponering ingen forfatter kunne kjøpt for penger.

Det som kunne ha passert som en av høstens mange bokutgivelser, har utviklet seg til en sak med daglige medieoppslag, direktesendte rettsforhandlinger og det som fremstår som en nasjonal diskusjon om personvernet og ytringsfrihetens grenser.

Virkemidler igjen?

Det samme fenomenet har vi sett mange ganger før.

Da revygruppen Løgnaslaget i 2013 fremførte sketsjen «Nazi-frisøren», ble den ikke møtt med reaksjoner før frisøren selv gikk til sak mot Løgnaslaget. Uten oppstyret ville sketsjen trolig ha vært glemt som et marginalt innslag i en lang revykarriere.

I stedet ble den kjent over hele landet og utløste en prinsipiell debatt om humor og ytringsfrihet. Hadde hun selv ikke agert, ville frisøren fra Bryne sannsynligvis fortsatt ha vært en anonym frisør fra Bryne.

Det illustrerer det følgende: Jo mer man forsøker å begrense en ytring fra andre, desto større blir rekkevidden.

Dette reiser et mer grunnleggende spørsmål: Har retten i det hele tatt virkemidler igjen til å beskytte privatlivets fred i et transparent mediesamfunn?

Virkeligheten har endret seg

De tradisjonelle rettslige virkemidlene – forbud, erstatningskrav og midlertidige forføyninger – ble utviklet i en tid da offentligheten hadde grenser og glemsel var mulig.

I dag er omtalen av en sak øyeblikkelig global og uopphørlig. Den blir liggende som lenker, sitater og referanser – uavhengig av om retten senere slår fast at publiseringen var uberettiget. Klikkene øker, og det du har gjort for å begrense skade, har gjort større skade.

Domstolen kan stanse en bok, men ikke fortellingen om at den ble stanset. Selve prosessen blir en ny nyhetssak, og i mange tilfeller den som fester seg sterkest.

Det bringer oss til den ubehagelige spørsmålet som man kan konkludere med: Har personvernet i realiteten mistet sitt rettsvern? Ikke fordi loven mangler bestemmelser, men fordi virkeligheten har endret seg. I den digitale offentligheten finnes ingen praktisk vei tilbake når noe først er omtalt.

Rettslig vern forutsetter at skade kan repareres. I dag kan den bare dokumenteres. For det er slik vår tid fungerer: Det man forsøker å få fjernet, blir stående. Det man prøver å tie i hjel, får mer oppmerksomhet.

Muligens er dette det beste rådet vi som advokater bør gi i slike situasjoner: «Det er best å la det ligge.»