Mitt kjip er lastet med Møllers tran

KOMMENTAR: Møllers tran til alle, men folk vil ha laks!

Kommunedirektør Kjartan Møller har nettopp levert en flaske tran til Høyres gruppeleder Line Møllerop og varaordfører Henrik Halleland (KrF). Foto: Kristian Jacobsen

Er det krise nå? Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene, sa nybakt kommunedirektør Kjartan Møller da han la fram sitt forslag til budsjett for Stavanger kommune. Bak ham sto Ivar Aasens berømte syn på oppdrettsnæringen: «Til lags åt alle kan ingen gjera».

Kjartan Møller, han med tranen, la fredag fra sitt forslag til kommunens budsjett. Forslag, altså. Det er politikerne som bestemmer til slutt, ikke han med tranen.

Møller er bergenser og siterte sitt bysbarn Erna Solberg om krisediskusjonen. Han sier ikke krise, men at dette er et tøft budsjett med kutt som kommer til å merkes.

Ja, og så er forslaget hans nøkternt, godt og effektivt.

Alle politikerne nikket, smilte og sa etterpå at her må myyyye endres.

Langtidsvarselet

For ganske mange år siden begynte direktørene i Stavanger kommune å sende ut røykvarsler. Langtidsvarsler er lunefulle, og framtiden er kronisk vanskelig å spå. Poenget med disse røyksignalene har vært å forberede oss som bor her, alle som jobber i kommunen og alle som jobber der, på at det kommer trangere tider.

Nå er vi der, i de trangere tidene, der vi ikke kan bruke mer penger enn vi har. For eksempel i skolen. En opptelling i august viste at skolene i Stavanger alene hadde brukt 78 millioner mer enn planlagt. Pengene er neppe brukt på tant og fjas, men det er penger kommunen må ta fra et sted.

Merforbruk kan forklares på to måter: Folk bruker penger som ... vel, påseilte ansatte i maritime næringer, eller: Budsjettene tar ikke høyde for det som faktisk trengs, for eksempel i skolen, som det har vært mye sjau rundt. I Stavanger bruker nesten alle skolene mer penger enn de har i budsjettene. En million her og en million der er ikke så gale, men når vi har 50 skoler, og alle bruker en million eller to for mye, da smeller det i Excel-arkene.

Forslaget til neste år er å spare inn 16 millioner i skolen, av et budsjett på nesten 2 milliarder. Det er ingen krise, og det følger det nye kommunemottoet: «Stavanger – nesten som Sandnes».

Vi skal jaffal bli likere andre kommuner.

Hvordan gjør man det?

To muligheter

Hvis Stavanger skal bli mer som andre kommuner, finnes det et åpenbart argument for eiendomsskatt på boliger og hytter. Det er normalen i Norge. Det skjer nok ikke i denne fireårsperioden, ikke med dagens flertall, rett og slett fordi folkeflertallet stemte på partier som ikke vil ha denne skatten. Så skal det nevnes at denne skatten bare ville flikket litt på tingene. Vi snakker om en prosent-ish av budsjettet.

I forslaget til budsjett sløyfes også noen valgløfter. Fritidskortet, for eksempel, som er en slags ekstraordning, et valgløfte fra KrF. Høyere bemanning i SFO er en sånn ting, det samme er fleksibelt barnehageopptak. Ting alle vil ha, særlig Venstre, men nå foreslås det en kjipere ordning.

Har vi råd til jordkabler til noen hundre millioner kroner? Nei, ikke hvis vi skal følge nesten som Sandnes-mottoet. Å legge strømkabler i jorden, ikke i luften, er ikke en oppgave Stavanger kommune har, eller bør ta. De pengene er bedre brukt andre steder. Hvis flertallet i Stavanger virkelig vil følge sitt mantra om å prioritere det lovpålagte, det nødvendigste og det mest prekære, kan de signalisere dette ved å gi opp kabelkampen. Det er et surt eple å bite i, men vi er i en sånn tid der eplene kan begynne å smake litt tran.

Lange, lange linjer

Det viktigste i et kommunebudsjett er også det kjedeligste. Måltall. Investeringsgrad. Gjeldsgrad. Netto driftsresultat. Omstilling. Bærekraft. Du kjenner mosen gro i øregangene, sant?Langtidsvarselet er viktigere enn time-for-time-varselet. Kommunen får 7000 flere over 80 år i løpet av 20 år, hvilket er gledelig. Folk som er syke eller har funksjonsvariasjoner lever lenger, og syke lever lenger. Hurra! Mange er sykemeldte, opplever utenforskap, trenger sosialhjelp og så videre. Litt mindre hurra der, og alt dette koster penger.

De kommunale Excel-arkene lider under vekten av enorme framskritt for menneskeheten, og noen problemer vi sliter med å løse.

Utfordringene står i kø. De kan løses, men det blir vanskelig og litt kjipt. Det vil smake litt tran.

Så hva betyr dette for folk som bor i Stavanger? Vel, vi må skru ned forventningene til kommunen vår med cirka 1,5 prosent.

Her er – tror jeg – den store, vedvarende utfordringen: Kommunen må bli litt kjipere. Vi må justere forventningene våre, på kort sikt, med 1,5 prosent i skolen, i barnehagen, på sykehjemmet, i kulturlivet og alle steder i kommunen. Vårt naturlige instinkt, i verdens rikeste land, er å skru opp forventningene. Vi har en forventningsinflasjon på cirka 3 prosent i året.

De 5–10–20 neste årene er avstanden mellom våre stigende forventninger og kuttene i det offentlige en potensielt eksplosiv kombinasjon.

Møllers tran

Derfor blir dette tungt. Det blir også vanskelig, rent praktisk, på kort sikt, for flertallet i Stavanger består nå av så mange (H, Frp, KrF, V, PP og Sp) at de kommende rundene med «Mitt kjip er lastet med» oser av konflikt. Mange vil flytte på mye penger her for å prøve å redde sine hjertesaker. Alle vil jo helst gjøre alle til laks.

Den tiden er dessverre forbi.

Men er det krise? Nja, nei, krise er det først når man må koke suppe på han som skjøt den siste hjorten. Dette blir levelig, med det vil ha en ettersmak av Møllers tran.