Minner meg litt om når uteste­det skyl­der på nabo­baren for at gjes­tene heller går dit

Det minner meg litt om når utestedet på hjørnet skylder på nabobaren for at gjestene heller går dit.

Ja, løpet er kjørt hvis man gir opp. Men å foreslå reguleringer som feller motstanderen, som eneste mulighet til å vinne, er bare å utsette tapet til neste løp. Strengere regler for å stenge konkurrenten, er også et lite museskritt nærmere sensur og et hakk unna den frie ytringen vi faktisk ønsker å verne.

Rusk og rask vil alltid finnes. Det er like uunngåelig som sladder på et nachspiel. Men løsningen er ikke å be staten rydde opp i samtalen. Løsningen er at journalistene selv tar mer plass. Ikke bare inne i sine egne hus med betalingsmur og redaksjonelle rammer, men der vi andre faktisk henger på fritiden: i sosiale medier.

Da Twitter hadde sin storhetstid, var journalister overalt. Vi fikk både de tørre, objektive oppdateringene og de mer subjektive utbruddene. Men viktigst av alt, vi fikk debatt og opplysning, og vi kunne mene noe på grunnlag av redaktørstyrte utgangspunkt.

Det er det jeg savner i dag. Ja, algoritmene favoriserer støy og clickbait, men journalister har fortsatt et enormt konkurransefortrinn: troverdighet. Folk flest lengter etter å kunne stole på noen. Den plassen er det bare å gripe.

Mitt lille kall til handling er enkelt: Oppfordre flere journalister til å lage egne profiler, snakk som individer, og del oftere. Ikke vent på at noen andre skal rydde gata ren for søppel. By på kvalitet, og du vil merke at folk følger deg. Nettopp fordi du står i kontrast til alt bråket.

Hvis mediene virkelig ønsker å ta opp kampen mot fake news, bør de ikke se på og klage over alle som roper høyt. Rett opp ryggen, børst flass fra skuldrene og rop høyere. Ta plass.