Midtøsten-konflikten må ikke hentes til Europa

2 weeks ago 12

SYLO TARAKU

forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Lørdag 24. august gikk en mann med algerisk bakgrunn til angrep på en synagoge i La Grande-Motte, Frankrike.

Han hadde uttrykt støtte for Palestina på sosiale medier og bar et palestinsk flagg.

Ingen ble drept, men en politimann ble skadet. Angrepet utløste en debatt om hvorvidt Midtøsten-konflikten er «importert» til Frankrike.

Dette spørsmålet er også aktuelt i Tyskland, spesielt etter at en syrisk mann i Solingen drepte tre personer under byens jubileumsfest. IS påtok seg ansvaret og hevdet det var en hevn for muslimer i Palestina.

Slike terrorangrep viser en tydelig spillover-effekt, men det blir for enkelt å beskrive det som en «import» av konflikten.

Debatten om Israel/Palestina-konflikten er allerede polarisert fra før. Og konfliktlinjene går på tvers av etnisitet og religion.

På høyresiden støttes Israel som en del av en vestlig blokk som må beskyttes mot muslimske fiender.

Det er relativt lite sympati og engasjement for de palestinske ofrene i denne posisjonen. Skyldfølelse overfor jødene etter Holocaust og lojalitet til USA spiller en viktig rolle i dette perspektivet.

På venstresiden ser man gjerne denne konflikten gjennom en antikolonialistisk linse, som et symbol på vestligstøttet undertrykkelse av folk i den tredje verden.

Samtidig som det er vanlig å kombinere Israel-kritikk med fordømmelse av terrorangrep mot Israel, slik venstresiden i Norge gjør, finnes det på ytre venstre fløy en viss forståelse for bruk av terror som en del av motstanden mot okkupasjonen.

For eksempel har den franske venstrepopulisten Jean-Luc Mélenchon unngått å omtale Hamas-angrepet som «terrorisme».

Med økt muslimsk innvandring til Europa har det også kommet en muslimsk posisjon i konflikten.

Mange muslimer identifiserer seg med venstresidens antiimperialistiske perspektiv, mens islamister ser det som en sivilisasjonskonflikt mellom Vesten og islam, en slags forlengelse av Vestens korstog.

For dem er terrorangrep på Israel og vestlige mål, inkludert synagoger, legitim motstand. De nevnte terrorangrepene i Frankrike og Tyskland uttrykker denne holdningen.

Islamisering av Palestina-aktivismen har utviklet seg over tid. Etter seksdagerskrigen i 1967 protesterte arabiske innvandrere og studenter i Frankrike med et klart sekulært perspektiv.

De sekulære arabere kjente seg ikke igjen da de på 2000-tallet så hvordan gatebønner ble vanlige under propalestinske demonstrasjoner selv i et sterkt sekulært samfunn som Frankrike.

Også i Norge har vi sett tendenser til «islamisering» av Palestina-aktivismen.

Gaza-demonstrasjonene i Oslo i 2009 ble «kuppet» av islamister og utviklet seg til opptøyer med islamske slagord og symboler. Demonstranter kastet stein og fyrverkeri mot politiet og den israelske ambassaden, vandaliserte butikker og angrep sivile de antok var jøder.

Rundt 130 personer ble pågrepet etter sammenstøtene med politiet.

Venstrepolitiker Abid Raja advarte mot «Paris-lignende tilstander» og tok initiativ til dialogmøter med ungdommer fra opptøyene, noe han ble tildelt Fritt Ords pris for året etter.

Etter Hamas' brutale terrorangrep 7. oktober og Israels massive gjengjeldelser i Gaza, var det mange, inkludert meg, som fryktet en ny bølge av radikalisering i Norge.

Heldigvis har vi ikke sett de samme tendensene som i land som Frankrike og Tyskland. Et mindre land vil ofte ha mindre problemer, men det handler også om måten vi har håndtert denne konflikten på.

For det første har ikke norske myndigheter mistenkeliggjort Palestina-demonstrasjonene slik vi har sett i Tyskland og Frankrike.

I disse landene har politiet oppløst flere propalestinske aksjoner, spesielt i Tyskland, hvor solidaritetsdemonstrasjoner ofte blir stemplet som antisemittiske av både politikere og media.

Slike generaliseringer skaper bare økt avstand og mistillit. I Norge derimot har sentrale politikere ofte vært til stede og hatt en direkte dialog med demonstrantene.

For det andre har demonstranter i Norge hatt mindre grunn til å være sinte på regjeringen enn i Frankrike og Tyskland.

Tyskland er blant de mest proisraelske landene i verden. I Frankrike har regjeringen vært forsiktig med å kritisere Israel og svært sensitive overfor alt som kan tolkes som støtte til Hamas, som de ser som «oppfordring til terrorisme».

Norge har derimot inntatt en balansert posisjon, med klar kritikk av både Israel og Hamas.

I tillegg har Norge prinsippfast fordømt brudd på internasjonal humanitær rett fra Israels side i internasjonale fora, noe som forhåpentlig bidrar til å dempe antivestlige holdninger både globalt og her hjemme.

For det tredje har alliansen innen Palestina-bevegelsen hatt en modererende effekt.

Norske sivilsamfunnorganisasjoner, fagforeninger og muslimske diasporamiljøer har gått sammen i demonstrasjoner mot krigen i Gaza, med fokus på menneskerettigheter og krav om våpenhvile.

Demonstrasjonene som er koordinert av Palestina-komiteen, har unngått religiøse overtoner og eksplisitt sympati med Hamas.

Selv om små grupper har forsøkt å fremme mer ekstreme agendaer, har demonstrasjonene vært saklige og fredelige.

Midt under konflikten så vi et godt eksempel på samhold i april i år, da en gruppe jøder samlet seg utenfor moskeen på Grønland for å vise solidaritet etter trusler mot moskeen.

En viktig gest som minner om muslimenes fredsring rundt synagogen i Oslo i 2015.

Dessverre har den mer offisielle dialogen mellom norske muslimske og jødiske trossamfunn fått tilbakeslag, men det er noe som må normaliseres så snart som mulig.

Krigen i Gaza viser hvordan en internasjonal konflikt påvirker oss her i Europa.

De tradisjonelle skillelinjene mellom høyresiden og venstresiden i denne saken er fortsatt til stede, men det er muslimer og jøder som merker denne konflikten mest i form av økt muslimhat og jødehat.

I Norge har politiet rapportert en kraftig økning i antisemittiske saker i år.

Antisemittisme må tas på største alvor. Samtidig må vi unngå å havne i den samme fellen som i Frankrike og Tyskland, der Palestina-aktivismen blir mistenkeliggjort som antisemittisme.

I Norge ser vi et tydelig eksempel på at solidaritet med Palestina fint kan kombineres med en tydelig kamp mot antisemittisme.

Vi må ikke importere Midtøsten-konfliktene til Norge.

I stedet bør vi innse at arbeidet for fred og folkerett internasjonalt må gå hånd i hånd med arbeidet for fred og samhold her hjemme.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article