Mente Pippi var et farlig forbilde

80 år gammel lever Pippi Langstrømpe i beste velgående.

Og i sitt åttiende år oversettes hun til språk nummer 80, nemlig nigeriansk pidgin .

Ja, 80 år etter at Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe så dagens lys, har bøkene om henne solgt i over 72 millioner eksemplarer.

Det er snart ikke det barn i verden som ikke har fått sjansen til å bli kjent med den rødhårede jenta fra Sverige.

Deichmanske bibliotek forteller om stigende etterspørsel etter Pippi i jubileumsåret. Og til neste år blir Pippi å se i en storslått forestilling på Det Norske Teatret i Oslo.

Hva er det som gjør at Pippi fortsatt er aktuell?

At den selvstendige jenta var forut for sin tid i 1945, er helt sikkert.

Den første boken om Pippi åpner sånn:

«I utkanten av den bitte lille byen lå en gammel, forfallen hage. I hagen lå et gammelt hus, og i huset bodde Pippi Langstrømpe. Hun var ni år, og hun bodde helt alene. Ikke hadde hun noen mamma og ikke noen pappa, og det var ordentlig gøy, for da var det ikke noen som kunne si at hun skulle gå og legge seg akkurat når hun hadde det aller morsomst, og ikke noen som kunne tvinge henne til å spise leverpostei når hun hadde mest lyst på karameller.»

Farlig forbilde

Anmelderne lot seg begeistre av den fantasifulle jentungen, og boken toppet julesalget i 1945. Alle skulle ha den bejublede boken om verdens sterkeste jente.

Men det gikk ikke lang tid før voksne fagpersoner rettet en advarende pekefinger mot Astrid Lindgrens litterære virvelvind.

Hun var et farlig forbilde, mente man.

En av de mest kritiske var anmelderen i Aftonbladet.

John Landquist, som også var psykologiprofessor ved universitetet i Lund, gikk så langt som til å erklære at Pippi var sinnssyk, og at Astrid Lindgren var en fantasiløs dilettant som skrev usmakelige dumheter.

Det begrunnet han med et par eksempler. Det ene er når Pippi spiser fluesopp, for hun har ingen tro på at det skulle være så farlig. Det andre er når Pippi er på kaffeslabberas hos mammaen til Tommy og Annika og spiser opp hele bløtkaken.

Så skriver han:

«Intet normalt barn äter upp en hel tårta på ett kaffrep eller går barfota på strösocker. Det har icke ens en tendens att göra så. Men bådadera påminner om en sinnessjuk fantasi eller om sjuklige tvångsföreställningar. Har över huvud dessa tjockhuvade uppträden någon värkan på de barnslige läsarna, så är det den att de driver upp til medvetande de anlag till sinnessjuke handlingar och till tvångsföreställningar, som slumrar hos en var.»

Han hadde ingen forståelse for at prisjuryen for barnebok-konkurransen hos forlaget Rabén og Sjögren hadde valgt «Pippi Langstrømpe» til vinner.

«Om boken eljes har någon verkan så är det alltså en osund verkan den utövar.»

Astrid Lindgren selv tok kritikken med stor ro:

– Jeg tror alle barn forstår at først når man er så sterk at man kan løfte en hest, først da kan man spise opp en hel bløtkake i et kaffeslabberas.

Hun hadde en genuin tiltro til barns evne til å skille mellom virkelighet og fantasi. Enkelte voksnes evne til det samme, var hun mer tvilende til.

Dempet lytehumoren

Astrid Lindgren diktet frem historiene om Pippi gjennom flere år. Som mange vil kjenne til, var det datteren Karin som en dag ba moren om å fortelle om Pippi Langstrømpe. Henne hadde Astrid aldri hørt om, men med sin velutviklede fantasi gikk hun i gang.

Da Karin fylte 10 år den 21. mai 1944, fikk hun historiene pent innbundet i en hjemmelaget bok.

Astrid sendte manuset til det velrenommerte Bonniers forlag, men fikk det i retur.

Kanskje er det forståelig at det ble refusert: I dette manuset, som senere er blitt publisert under tittelen «Ur-Pippi», er Pippi både frekkere og krassere enn hun er i de offisielle bøkene.

Ifølge den svenske barnebokforskeren Ulla Lundquist kunne Astrid Lindgren falle for fristelsen til å la Pippi være svært direkte i sin kritikk av slemme eller dumme voksne.

I «Ur-Pippi» er hun mer ubehøvlet enn i de senere bøkene, der språket er mer disiplinert. Irriterte eller negative tonefall er fjernet, og språket er bedre tilpasset barn.

Om de voksne kunne ty til lytekomikk, holder Pippi seg stort sett for god til det i den reviderte utgaven.

Når en gretten gammel gubbe kritiserer det røde håret hennes og mener hun er den styggeste ungen han har sett, repliserer hun i «Ur-Pippi» at

«(…) jeg lurer på hvilken farge det var på ditt hår på den tiden du hadde noe hår i det hele tatt. Antakeligvis var det vel blått, og som det må ha sett ut sammen med den røde nesa di.»

Dette blir endret til

«(…) du er nå ikke akkurat så naturskjønn at det er noe å skrive i avisen om, du heller.»

Han blir den opplagt ufine. Hun svarer ikke med samme mynt, selv om hun nok hadde villet.

Lindgren skriver også inn at Pippi blir bedrøvet når fantasien løper av sted med henne og hun bare må fortelle en fantastisk historie. Å lyve er stygt, innser hun, men veier gjerne opp like etterpå med en enda grovere omgang med sannheten.

Endringene er merkbare, men det er mest nyanser.

Tipper Bonniers forlag angret bittert på at de refuserte det som skulle bli hundreårets store barneboksuksess i Sverige.

Fremdeles skaffer Pippilotta Viktualia Rullegardine Krusamynte Efraimsdatter Langstrømpe gullpenger i kassen hos forlaget Rabén og Sjögren.

Feilsiteres ofte

Pippi er ikke bare fysisk sterk, hun har det også i kjeften. Hun har rett og slett språket i sin makt, og kan snakke de fleste i senk.

Flere ord som Pippi finner opp, er blitt stående i det svenske språket. For eksempel en tingleter. En dag da Pippi, Tommy og Annika ikke har noe å gjøre, finner Pippi på den spennende leken at de skal være tingletere. Hva de skal lete etter? Nei, det vet de jo ikke før de finner det!

Slik kan dagene og livet fylles med nysgjerrighet og overraskelser.

Det samme med ordet spunk. Når Tommy og Annika spør Pippi hva hun er på jakt etter, sier hun nettopp en spunk. Men hva er en spunk? Nei, det vet ikke Pippi før hun ser den. Er det medisin? Godteri? Til sist finner Pippi en lite bille som ingen vet navnet på. Ja, men det er jo en spunk!

Med Pippis mange slående replikker er det ikke rart at hun er blitt sitert i det vide og det brede i løpet av alle de 80 årene hun har eksistert.

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», er et velkjent Pippi-sitat som stadig blir nevnt for verdens politiske ledere – kanskje uten at det hjelper så ofte.

Et annet sitat, som gjerne hentes frem for folk som er engstelige for å prøve noe nytt, eller kanskje nettopp har mot på å kaste seg inn i det ukjente, er dette:

«Det har jeg aldri prøvd før, så det får jeg sikkert til.»

Men akkurat det har Pippi aldri sagt.

Til forskning.no sier Agnes-Margrethe Bjorvand at sitatet nok kan stamme fra en scene der Pippi vil kjøpe et piano.

Tommy sier:

«Ja, men Pippi, du kan jo ikke spille piano.»

Da svarer Pippi:

«Åssen kan jeg vite det når jeg aldri har forsøkt? Jeg har aldri hatt noe piano å forsøke meg på. Og det skal jeg si deg, Tommy, at det krever årelang øvelse å spille piano uten piano.»

Det krever årelang øvelse å spille piano uten piano, hvem andre enn Pippi kunne få seg til å si noe sånt?

N-ordet

Lenge etter at Pippi hadde fått millioner av lesere i hele verden, måtte hun revideres igjen.

N-ordet, som var vanlig å bruke på 1940-tallet, måtte bort.

Dermed levde ikke Pippis pappa lenger blant mennesker som tidligere ble betegnet med n-ordet. Heretter var han sydhavskonge.

På Kurrekurreduttøya bor han sammen med urinnvånere, ikke med hottentotter.

Endringene er på sin plass, mener barnebarnet Annika Lindgren i Lindgren-selskapet. For om Astrid Lindgren var kategorisk nøye på at ingen skulle endre noe på verkene hennes, var hun også bevisst på at ingen skulle bli støtt eller såret av det hun skrev.

Astrid Lindgren var et barn av sin tid, men hun var også forut for sin tid:

Et så frittalende og geskjeftig pikebarn som Pippi, hadde vel de færreste sett.

Jenta «ingen» vil være

Men om Pippi har vært en litterær helt for både jenter og gutter, er det ingen barn som har lyst til å være Pippi:

– Jeg gjorde en gang en uhøytidelig undersøkelse blant barn i en fjerdeklasse, der jeg spurte om de helst ville ha vært Pippi, Tommy eller Annika, forteller Agnes-Margrethe Bjorvand.

Hun er førstelektor i nordisk barne- og ungdomslitteratur ved Universitetet i Agder og har blant annet skrevet en biografi for barn om Astrid Lindgren.

– Det var like mange gutter som jenter blant de spurte. Ingen av dem valgte Pippi! Alle ville ha Pippi som bestevenn, for hun er en veldig morsom bestevenn å ha, men selv ville de helst være enten Annika eller Tommy. Det syntes jeg var interessant, sier Bjorvand.

Hva kan det skyldes?

Er barna redde for den makten som også ligger hos den som er så sterk som Pippi? Eller er det ensomheten hennes, det å vokse opp alene i et stort hus, med bare en ape og en hest som samboere, som skremmer dem vekk?

Den svenske kulturredaktøren og forfatteren Åsa Linderborg, som høstet mye ros for sin rørende oppvekstskildring Meg eier ingen fra 2007, kjenner seg igjen i Pippis ensomhet:

Hun vokste også opp uten en mor og med en far som kanskje elsket henne over alt i verden – slik Efraim elsker sin datter – men som ikke klarte å være til stede slik en forelder bør være.

– Det er jo nettopp det at Pippi er ensom, som gjør bøkene om henne så store. For hadde hun hatt foreldre, så hadde hun jo hatt dem å krangle med og bryte reglene til. Isteden protesterer Pippi mot hele voksenverdenen, mot hele samfunnet og alle dets normer.

Linderborg beskriver Pippi som en av barnelitteraturens første normkreative figurer.

Kjente ensomheten på kroppen

Det er ikke få bøker Astrid Lindgren har skrevet om det ensomme barnet. Det kan være Rasmus på Loffen, Mio min Mio eller Ronja Røverdatter, som rømmer ut i skogen etter krangelen med faren Mattis.

Sorgen både barn og foreldre kan føle over å ikke være sammen, har Astrid Lindgren selv kjent på kroppen.

I 1926, da Astrid var nitten år, ble hun gravid med sjefen i avisen der hun jobbet som sekretær. Han var nærmere 50 år, var gift og hadde mange barn, men han ville forlate familien sin for Astrid. Det var ikke aktuelt for henne.

Astrid ville klare seg selv. Hun reiste til Danmark og fødte sønnen i skjul for folkesnakket.

I tre år bodde lille Lasse hos fosterforeldre i København inntil Astrid kunne hente ham hjem. Den erfaringen har nok hatt en utstrakt betydning for forfatterskapet hennes – og for hennes grunnholdning om at hun alltid ser verden med barnets øyne.

Så sterk – og så sårbar

Ja, det er noe sårt i de fartsfylte, fabelaktige fortellingene om Pippi Langstrømpe. Og nettopp denne kombinasjonen av det sterke, selvstendige, men også så sårbare barnet, gjør bøkene om Pippi Langstrømpe til klassikere.

Og slik slutter fortellingen om jenta som fremdeles underholder nye lesere i alle verdens land. Det er vinter og kaldt, og Tommy og Annika kroer seg i familiens lune favn. Pippi blir invitert med inn, men velger å gå hjem til seg selv:

«- Hun ... hun ser liksom så ensom ut, sa Annika, og stemmen hennes skalv litt. Å, bare det var morgen, Tommy, så skulle vi løpt bort til henne med en eneste gang. (…) Stjernene lyste over taket på Villa Villekulla. Der inne satt Pippi. Alltid skulle hun være der inne. Og det var så deilig å tenke på. Årene ville gå, men Pippi og Tommy og Annika skulle aldri bli store. Hvis pillene virket skikkelig, da? Det skulle komme nye vårer og somrer og høster og vintrer, men de skulle fortsette å leke sammen. I morgen skulle de bygge snøhytte og lage skibakke ned fra taket på Villa Villekulla. Når våren kom, skulle de klatre i den hule eika, der det vokste brus. De skulle leke tingletere og ri på hesten. De skulle sitte i vedkassen og fortelle historier. Kanskje skulle de av og til reise til Kurrekurreduttøya og hilse på Momo og Moana og alle de andre. Men de ville alltid komme tilbake til Villa Villekulla. Ja, det var deilig å tenke på at Pippi alltid ville finnes i Villa Villekulla.

– Bare hun ville se hit, så vi kunne vinke til henne, sa Tommy. Men Pippi stirret bare framfor seg med drømmende øyne.

Så slukket hun lyset.»