Men gratulerer med farsdagen, da!

Det er farsdag i dag. Et påfunn av handelsstanden, som vi har pleid å si i vår ikke utpreget farsdagsfeirende familie (ikke morsdagsfeirende heller, bare så det er sagt).

Det betyr at jeg neppe får en tale på dagen – ikke av min kone, eller mine fire sønner. Jeg kommer neppe heller til å holde en tale til min far.

Men jeg fikk plutselig lyst til å gripe sjansen og skrive en tale til meg selv.

Vel, ikke til meg, men til meg selv som far. Og dermed til alle oss fedre, og oss menn. Fordi vi fortjener det. Det sier vi for sjelden.

Inspirasjonen kom fra årets reklamefilm fra den britiske varehuskjeden John Lewis & Partners.

De er legendariske. En kulturell institusjon på øya der borte. Mange nordmenn husker nok Auroras versjon av Oasis’ «Half The World Away», brukt av John Lewis i 2015.

Årets film ble sendt ut denne uken, noen dager tidligere enn vanlig.

Se den. Den er et mesterverk.

En mesterlig reklame, liksom? Ja, den er mesterlig, og det passer seg å gi den rosen den fortjener nettopp i dag, på den handelsstandsinitierte, gjennomkommersielle farsdagen.

Årets kampanje benytter seg av låten «Where Love Lies» (der kjærligheten finnes, eventuelt ligger). I filmen befinner den seg under juletreet, nederst, under alt det andre julepapiret.

Som en gave. Fra en tenåringssønn til en far. To som kanskje ikke har kommunisert så godt den siste tiden.

Gaven er en LP-plate. Med musikk som med én gang får faren til å tenke på sin egen ungdom, på dansegulvet i en svett 90-tallsklubb, en slags rave, som vi sa den gangen.

Man aner et vemod. Hvor ble det av alle disse årene? Hva skjedde med den kule unge fyren som nøt livet til fulle, ute på byen, med kamerater og kjærester?

Men så er det som om det går opp for ham, faren, at det ikke er ungdoms- og tidlig voksen-periodens frihet og ansvarsløshet han savner og har nostalgiske følelser for.

Det han savner, eller det som får ham til å tenke litt ekstra, utløst av den heftige musikken, er at livet aldri står stille.

For plutselig er det som om dansegulvet han ser for seg tømmes for folk. Han står der alene, og hvem ser han, først litt uskarpt, jo, sønnen.

Først slik han ser ut nå, som 15–16-åring, så som baby, og han, altså babyen, krabber mot faren, og faren plukker ham opp, holder ham i hendene, gyngende, og de smiler mot hverandre.

Kjærligheten. Mellom far og sønn. Vi er tilbake i den julepyntede stuen, og den forsiktige, litt usikre sønnen kommer ned trappen, og han og faren finner liksom ikke ordene helt.

I stedet klemmer de hverandre slik fedre og sønner klemmer hverandre. Liksom hardt, på menns vis. En tekst vises over skjermen: «If you can’t find the words, find the gift».

Hvis du ikke finner ordene, finn gaven.

Les også: Levende og nært om pappa Jon Michelet

Fedre forstår intuitivt hva som skjer her. Det er ikke alltid så lett å finne ordene. Barna vokser til, og vi blir litt klønete overfor hverandre.

Og vi innser at de ikke trenger oss lenger, i alle fall ikke slik de trengte oss da de var små. De vokser fra oss, mens vi selv kjenner at vi ikke lenger er helt slik vi en gang var.

Vi blir eldre. Vi lever ikke lenger i nået, slik vi pleide. Vi ser både fremover, for vi er ikke lenger udødelige – og bakover, mot det som pleide å være, og som ikke lenger er.

Noen kaller det nostalgi, en slags romantisering av noe som glapp litt for oss på et tidspunkt. Vi er eldre, og vi menn har ikke helt det samme språket for det som damene har.

For vi kjenner også at det skjer noe med oss. Vi er ikke like sterke, eller like kvikke, som før. Vi er mer trøtte, mer preget av humørsvingninger, det indre trykket har avtatt.

Og sønnene våre er slik vi var. Vi misunner dem det. Lekenheten og utferdstrangen. Men vi kjenner også på melankolien. Om livet som en kamp, som et slit – og alt det de skal gjennom i årene som kommer.

De er kanskje kranglete, eller fjerne. De surrer med sitt. De vil kanskje ikke se fotballkamper sammen med oss lenger. Heller spør de om penger til øl.

Men vi elsker dem. De er de viktigste menneskene vi har i livene våre. Vi elsker å være sammen med dem. Ikke minst i høytidene, i julen – som i filmen. Vi er til stede, der og da, og vi er lykkelige.

Vi tuller med dem, de blir litt som barn igjen, og vi prater om det meste og i fortrolighet når stemningen er sånn. De er guttene våre.

Sånn er det helt sikkert med døtrene, jentene, også, men det vet ikke jeg noe om, for jeg har fire sønner, og de er så forskjellige, men også så like. Og de er det jeg er aller mest stolt av.

Med alderen blir vi, mennene, mer følsomme. Sentimentale, kanskje. Jeg gråter av alt mulig.

Ikke minst av britiske reklamefilmer som vet å spille på de riktige strengene, manipulativt og kynisk, for målet er jo å selge varer som vi, i dette tilfellet, kan legge som gaver under juletreet.

Gaver som vi gir til dem vi er aller mest glad i her i livet. De som gir livet mening.

Sånn er det for oss fedre, de aller fleste av oss, og det kan vi tillate oss å tenke litt ekstra på i dag, på farsdagen.

Vår, fedrenes, dag.

Gratulerer, karer. Vi gjør stort sett så godt vi kan.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.