Melonis Italia står mellom Trump og Europa: Det blir et skjebnesvangert valg

Skal Italias statsminister Giorgia Meloni fremme sin status som Washingtons hvisker i Europa eller sitt lands strategiske interesser? Et vanskelig valg for en erklært nasjonalist, skriver kronikkforfatterne. Foto: Remo Casilli, Reuters/NTB

Trump-administrasjonens manglende respekt for transatlantisk samarbeid tvinger den italienske statsministeren til å vise sine egentlige intensjoner.

Vi bør prioritere «å hindre splittelser i Vesten og den transatlantiske alliansen». Mens «å heie på» den ene eller den andre siden vil ikke være nyttig.

Slik kommenterte Italias statsminister Giorgia Meloni konflikten på Det ovale kontor mellom presidentene Volodymyr Zelenskyj og Donald Trump – og med det også mellom Washington og Europa.

Etter sammenstøtet, mens de fleste europeiske ledere åpent støttet Zelenskyj, var Melonis tilbakeholdenhet merkbar. Valget var vanskelig. Å støtte Zelenskyj ville sette Melonis ambisjon om å bli den ledende EU-lederen for Washington i fare.

Og likevel, å støtte Trump ville avsløre en mangel på forpliktelse overfor Europa, og spesielt forsvaret av Ukraina, som Meloni tidligere konsekvent har støttet.

På det påfølgende London-toppmøtet om Ukraina kunne ikke Meloni skjule sitt ubehag. De europeiske lederne, med den franske presidenten Emmanuel Macron og Storbritannias statsminister Keir Starmer i spissen, viste besluttsomhet i å fremme et strategisk Europa. Det så ut til å legge Melonis nøye utarbeidede plan på vent. Hun hadde håpet å kunne utnytte sine bilaterale bånd med Trump-administrasjonen for å styrke sin rolle i Europa.

Samtidig stilte Melonis koalisjonspartner Matteo Salvini seg bak Trump. Han forsøkte med det å presentere seg selv som et alternativ til Meloni og å vinne støtte hos den store delen av italiensk opinion som ønsker å få en slutt på krigen i Ukraina.

Melonis «pragmatiske radikalisme» ...

Før krisen mellom Washington og Kyiv brøt ut, så Melonis dreining mot Washington ut som et potensielt vellykket spill. I januar var den italienske statsministeren den eneste EU-lederen som ble invitert til innvielsen på Capitol Hill – et besøk som hun presenterte som en suksess på hjemmebane og i Europa.

Melonis popularitet i Washington bør ikke overraske. I løpet av sine to år i regjering har hun finbalansert moderasjon og radikale standpunkter – noe som på sett og vis har gjort henne til forbilde for høyresiden i maktposisjon.

På hjemmebane avviste hun kritikk fra den progressive fløyen som kalte henne fascist og en fare for Europa. Gjennom overbevisende kommunikasjon fremhevet Meloni sin unike karakter: en selvstendig, hardtarbeidende mor og en velkledd kvinnelig statsminister, i sterk kontrast til det mannsdominerte landskapet av italienske politiske ledere de siste 80 årene.

Meloni spilte både ulv og lam, avhengig av omstendighetene. Når hun håndterte internasjonale ledere, holdt hun seg tro mot Italias fortid som et grunnleggende medlem av EU og Nato. I sine innenlandske velgeres øyne antydet hun derimot en fundamentalt nasjonalistisk agenda og en transaksjonsbasert tilnærming til multilateralisme og verdenspolitikk.

«Italia vil få sin stemme hørt tydelig [i Europa], slik det passer seg for en stor grunnleggernasjon», oppsummerte Meloni i sin første tale som statsminister i det italienske parlamentet.

Et klart sett med hierarkier ligger til grunn for Melonis utenrikspolitikk. Interesse kommer før verdier, nasjonal interesse foran europeisk integrasjon og multilateral enighet, personlige relasjoner foran institusjonelle kanaler, økonomisk vekst foran klimamål. Kortsiktige avtaler prioriteres over langsiktige løsninger.

Listen fortsetter, oppsummert under den vage paraplyen «pragmatisme» – som betyr alt og ingenting. Det er en modell som ikke leverer globale løsninger, men som fungerer godt for å forbli ved makten.

I motsetning til Emmanuel Macron og Olaf Scholz var Meloni faktisk en av de få EU-lederne hvis parti økte antall stemmer i valget i 2024. Hennes oppfattede status vokste så mye at hun ble kalt «den mest innflytelsesrike personen i Europa».

Melonis «pragmatiske radikalisme» kan absolutt ha en innflytelse utenfor Italia, i det spirende globale nettverket av radikale høyreledere i regjering, som ikke bare er ideologisk nære, men som også lærer gjensidig beste praksis for å forbli ved makten.

Meloni kan altså tilby den radikale høyresiden inspirasjon når det gjelder lederskap og regjeringspraksis. Samtidig kan hun risikere å bukke under for akkurat den modellen hun prøver å bygge.

... og Italias strukturelle problemer

Til en viss grad kan det se ut som om Meloni spiller på et nivå hun ikke kan håndtere. Her ligger kjernen: Italias strukturelle problemer – som er langt fra å være denne eller tidligere regjeringers skyld – har eksistert i minst tre tiår, er mange og vil forverres ytterligere de kommende årene.

Med en gjeld på 136 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) har Italia EUs nest høyeste gjeldsrate. Den ventes å øke ytterligere fremover. Landets økonomiske vekst er svak – estimert til 0,7 prosent i 2024 – og drives hovedsakelig av omfattende investeringer (194,4 milliarder euro) gjennom EUs gjenopprettingsplan. Denne avsluttes i 2026.

Langsiktig begrenses økonomien av demografiske utfordringer: En aldrende befolkning vil kreve økt offentlig pengebruk på pensjoner og helsevesen de neste 10 til 15 årene. Roma må derfor, grunnet begrenset finansielt handlingsrom, opprettholde konstruktiv dialog med Brussel og sine europeiske partnere.

Romas begrensede kapasitet må ikke bare vurderes på makroøkonomisk nivå, men også i de diplomatiske og sikkerhetsmessige sfærene.

Sammenlignet med Frankrike, Tyskland og Storbritannia har Italia et mindre diplomatisk nettverk, med færre kontorer i utlandet, lavere bemanning og mindre økonomiske ressurser.

Mangel på personell begrenser tid og oppmerksomhet som kan vies til enkeltsaker, noe som gjør det vanskelig å omsette politiske visjoner til en helhetlig strategi.

På samme måte, ifølge Nato-tall, var Italias forsvarsutgifter som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) på 1,49 prosent i 2024, mye lavere enn Storbritannias 2,33 prosent, Tysklands 2,12 prosent og Frankrikes 2,06 prosent.

Italias vanskeligheter med å møte det 2-prosentkravet til forsvarsutgifter som ble fastsatt på Nato-nivå for mer enn ti år siden, setter landet i en vanskelig posisjon sammenlignet med sine transatlantiske allierte – enda mer i en tid da Det hvite hus forventes å kreve en oppjustering av sine alliertes forpliktelser til kollektiv sikkerhet.

Det uunngåelige valget mellom trumpisme og multilateralisme

Riktignok kan Melonis spesielle forhold til Trump føre til kortsiktig ettergivenhet i spesifikke saker, som tollsatser eller Italias utilstrekkelige forsvarsutgifter som ikke oppfyller Nato-kravene.

Disse umiddelbare gevinstene vil imidlertid neppe være en løsning på Italias strukturelle problemer. De vil snarere sannsynligvis undergrave Italias langsiktige strategiske interesser, som er solid forankret i Europa.

Før eller senere vil det å følge USA og dets radikale handlinger mot europeisk enhet og det multilaterale systemet være mer til skade enn hjelp for et Roma i tilbakegang.

Ved aktivt å fremme initiativer innen FN, være med på å starte EU-integrasjonen og delta i multilaterale militære operasjoner i utlandet har italienske regjeringer jevnlig støttet og utnyttet multilaterale institusjoner og europeisk integrasjon for å styrke landets prestisje og løse sine egne problemer. De har prøvd å rettferdiggjøre denne aktivismen ved at de har fått fordeler fra globale fellesgoder, som kollektiv sikkerhet i Nato.

Ettersom Washington ser ut til å trekke seg tilbake fra sine globale forpliktelser – Trumps tilbaketrekning fra Ukraina er et godt eksempel – må andre land ta sin del av ansvaret. For europeiske land betyr dette å forsvare de fellesgodene – inkludert kollektiv sikkerhet – som garanterte deres velstand etter krigen.

Meloni balanserer nå på en stram line. Usikker på hvilken side hun skal ta, påkaller den italienske statsministeren en enhet i Vesten innenfor det atlantiske rammeverket og ber om felles møter mellom Washington og Europa. Midt i en enestående sikkerhetskrise som truer Europa, virker imidlertid disse appellene tomme.

Melonis tilbakeholdenhet er allerede blitt påpekt av Macron. Han har uttrykt sitt håp for «et sterkt Italia som handler sammen med Frankrike og Tyskland» og vist til eksempelet satt av tidligere statsminister Mario Draghi.

Trump-administrasjonens unilateralisme og manglende respekt for transatlantisk samarbeid river sløret vekk fra Melonis «pragmatiske radikalisme» og tvinger den italienske statsministeren til å vise sine egentlige intensjoner.

Ettersom det transatlantiske båndet er svakere enn noen gang og Ukrainas skjebne er usikker, er Meloni tvunget til å ta et skjebnesvangert valg: Skal hun forsøke å få Washington til å støtte Europa, eller skal hun satse på sin ideologiske nærhet til den amerikanske radikale høyresiden? Skal hun styrke sin posisjon som stjerne på den internasjonale radikale høyresiden eller erkjenne at Italia har mye å tape på en global (u)orden basert kun på egen styrke.

Det er tross alt også et valg mellom Meloni og Italia: Skal hun fremme sin status som Washingtons hvisker i Europa eller sitt lands strategiske interesser? Et vanskelig valg for en erklært nasjonalist.

Kronikken ble først publisert på nettsidene til den italienske tenketanken Istituto Affari Internazionali.

Den er oversatt fra engelsk til norsk av ChatGPT, Gemini 2.5 og debattredaksjonen.