Markus Rooth etter OL-drømmen: – Det er helt feil i hodet mitt!

Markus Rooth (22) fikk merke hvordan et OL-gull i friidrett endrer livet da han var med familien foran Triumfbuen.

– Det er kult. Jeg har drømt om dette hele livet. Når et mål går i oppfyllelse, blir man litt lettet. Men når en drøm går i oppfyllelse, er det mer uvirkelig. Å vinne OL-gull har vært mer en drøm enn et mål – hvert fall nå i 2024.

– Så vinner jeg OL! Det føles helt sykt ut å kunne si at jeg har vunnet OL i tikamp! Det er helt feil i hodet mitt!

Klokken er 11 søndag formiddag. Markus Rooth og pappa-trener Espen sitter på en benk med VGs reporter foran den ikoniske Triumfbuen i Paris. Mamma Mette og søstrene Kajsa og Marthine er med.

– Jeg er supertakknemlig for at de er her og støtter meg, men ikke bare her. Også i hverdagen, det er det viktigste, sier Rooth.

Livet til Markus ble forandret for alltid da han tok OL-gull i tikamp like før klokken 22 fredag kveld. Flere franskmenn stopper og vil ha «selfie» med klodens mest komplette friidrettsutøver.

– Jeg skjønner at jeg har opplevd noe stort, men jeg vet ikke om jeg skjønner hvor stort det er, sier Rooth.

– Det er sykt hvor stor den er i virkeligheten, sier Markus Rooth om Triumfbuen. Foto: Herman Folvik

Ved 19-tiden søndag skal han få OL-gullet på Stade de France. 75.000 kommer til å sitte der når «Ja, vi elsker» skal spilles til ære for Lambertseter-guttens bragd.

22-åringen er sliten. Han kom tilbake i OL-landsbyen klokken 1 og spiste med Sander Skotheim – som har blitt hyllet for bidraget til Rooths gull, samt deres trenere. Han var i seng 2, men våknet allerede 5.

– Jeg trodde da jeg la meg at kroppen var fin, men det var selvbedrag. Jeg føler meg ikke bra i hele tatt nå. Men jeg har aldri vært i bedre humør, sier Rooth.

Han perset i fire øvelser (se faktaboks) – deriblant i spyd i nest siste øvelse når gullkampen tilspisset seg foran den fullsatte, mektige stadion i Paris.

– Du får en mental utladning hele tiden. Det koster mye energi å gjøre det bra. Men det er verdt det for å si det sånn, sier Rooth.

– Jeg er veldig trygg på at jeg har en tendens til å prestere som best når det er mest press. Jeg elsker press.

– Det å få hentet ut det lille ekstra på adrenalinet du får... Samtidig prøver jeg å nyte øyeblikket. Jeg får nok aldri et større øyeblikk enn da jeg tok over ledelsen etter spyd. Det er det sykeste jeg har opplevd.

Markus Rooth etter pers i Paris på spyd. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Veien frem til OL-gull har vært lang. Pappa Espen har ført all treningen til barnene inn i Excel-ark siden Markus var 14 år.

– Inkludert gymtimer. Hvis det først har gått bra, er det godt å vite hvorfor det har gått bra. Vi bruker mye data i treningsdata, så er nok jeg i overkant systematisk. Noen synes sikkert det er slitsomt, sier pappa Rooth og ler.

Markus Rooth ligger på 1000–1200 timer trening i året. Han var ikke noe supertalent i ung alder og ble slått i mange øvelser, men har vært tålmodig og «gjort jobben».

– Jeg så glede i mestring og fremgang, fremfor å vinne. Det har hele tiden vært min metode. Fremgang er det viktigste. Det var målet i OL også, sier Rooth.

Han bor fortsatt hjemme og alle valg han gjør, handler om å bli best mulig i idretten.

– Om jeg kan si nei til noe, så gleder det meg om jeg tror det gjør meg bedre, selv om det er kjipe beslutninger, sier Rooth og legger til:

– Jeg er heldig som har en stor vennekrets som inkluderer meg selv om. De har forståelse for at jeg ikke drikker alkohol, eller om vi må starte pokerturneringen litt tidligere fordi jeg legger meg klokken 23 hver dag, sier Rooth.

Men hvordan skal han takle den nye heltestatusen? Før OL måtte han bryte EM i Roma i juni, der han var med i medaljekampen, grunnet en skade. I fjor ble han nummer åtte i VM.

– Det kommer til å gå veldig bra. Markus’ største glede er å trene. Nå tenker han på hvordan han kan bli bedre i høyde og diskos. Disse detaljene er hans største glede, sier pappa Rooth.

Se alt fra OL på Max. Her finner du hele OL-programmet.