Maries sykdom er mye vanligere i nord enn i sør – forskerne vet ikke hvorfor

Flere får sykdommene barneleddgikt og inflammatorisk tarmsykdom i Nord-Norge, sammenlignet med i Sør-Norge, skriver Forskning.no.

– Barn i Nord-Norge har høyere risiko for å utvikle barneleddgikt sammenligna med barn født i Sør-Norge, sier lege og doktorgradsstipendiat ved Oslo universitetssykehus, Sigrid Hestetun.

Hun har sett på forekomsten av barneleddgikt hos alle barn født i Norge mellom 2004 og 2019.

I studien, som ble publisert i høst, kommer det frem at forekomsten gradvis ble hyppigere jo lenger nord i landet man kom.

Men hvorfor det er slik, har ikke forskerne noe klart svar på.

Sjeldne sykdommer

– Barneleddgikt er dobbelt så vanlig i Nord-Norge sammenlignet med lengst sør i landet, det vil si Rogaland og Agder-fylkene, sier Ketil Størdal til NRK.

Han er barnelege og professor i barnesykdommer på Universitetet i Oslo.

Noe av det samme mønsteret ser man for inflammatorisk tarmsykdom. Forekomsten av inflammatorisk tarmsykdom er nesten dobbelt så høy i Nord-Norge som i Sør-Norge, ifølge professoren.

Begge sykdommene er autoimmune sykdommer.

– Det vil si at kroppens eget immunforsvar på en måte tar feil og lager betennelse i kroppens egne celler, forklarer han.

Sykdommene er sjeldne. Ifølge Størdal får cirka 150 barn barneleddgikt i Norge hvert år. For inflammatorisk tarmsykdom er det årlig rundt 200 nye tilfeller blant barn under 18 år, ifølge professoren.

Gikk mange år uten diagnose

Marie Dahlskjær fra Bodø fikk diagnosen barneleddgikt da hun var 12 år. Da hadde hun slitt med store smerter, vansker med å bevege seg, og uforklarlig utmattelse gjennom hele barndommen.

– Jeg hadde mye vondt i nakken, klarte ikke å bære skolesekk og bære bøker og var mye sliten. Klarte ikke å gå så mye selv og hadde vondt i ankler og knær. Det starta med ankler og knær på meg i leddene, sier Dahlskjær.

I tillegg til barneleddgikt hadde hun også flere andre kroniske sykdommer.

Da hun nærmet seg 12-årsalderen ble hun akutt syk.

– Da var jeg så dårlig at jeg ikke kunne bevege meg i det hele tatt. Jeg klarte ikke å stelle meg selv, spise, dusje, kle på meg, pusse tenner eller å komme meg ut av sengen. Det var et rent smertehelvette, hvis man kan si det sånn, sier Dahlskjær.

Hun måtte få hjelp av foreldrene til det aller mest og de måtte være hjemme med henne med pleiepenger. Hun sier familien fortsatt i dag er en av hennes viktigste støttespillere som hjelper henne i hverdagen.

Etter flere runder inn og ut av sykehus, fastlege og legevakt fikk hun til slutt diagnosen barneleddgikt på Nordlandssykehuset. Hun ble henvist videre til Rikshospitalet i Oslo. Der fikk hun også diagnosen sklerodermi.

Dahlskjær sin leddgikt har gitt henne så mange betennelser i leddene, både store og små, at hun har måttet operere flere ganger og at noen av leddene i dag er ødelagte.

Hun synes det er bra at forskere nå vil finne ut mer om sykdommen.

– Barneleddgikt er en sykdom som må behandles med medisiner, som regel, og desto raskere diagnosen blir satt, og man kommer i gang med enten cellegift eller biologisk medisin, kan man bremse sykdomsaktiviteten ganske raskt.

– Derfor er det kjempeviktig og positivt at det forskes mer på akkurat barneleddgikt, og at de som plages med ulike muskel-og skjelettplager i barne- og ungdomsalder, blir tatt på alvor, får diagnosen og begynner med medisiner og behandlinger så raskt som mulig, sier Dahlskjær.

Vet ikke årsaken

Forskerne har brukt data fra Norsk pasientregister i studiene.

– Så har vi sett på forekomsten av de to sykdommene hos barn og ungdom som lever i ulike deler av Norge, sier Ketil Størdal.

I studien om barneleddgikt har de delt Norge i tre deler deler. Sør, Midt og Nord.

I studien om inflammatorisk tarmsykdom ble Norge delt i fire. Sør i landet har forekomsten av de to sykdommene vært lav, mens den øker gradvis fra Midt-Norge og nordover.

– Funnene er ganske tydelige. Så det er nokså sikre tegn på at her er det forskjeller etter geografi, sier Størdal.

Hvorfor det er slik, er et mysterium.

– Det er jo det store spørsmålet, og det er ting vi jobber med og prøver å finne ut av.

Nå vil de undersøke flere faktorer. Både genetikk, D-vitaminmålinger, mulige miljøgifter og satelittdata brukes. Også data fra den norske mor, far og barn-undersøkelsen kan gi svar.

En mulig teori er mindre tilgang på D-vitamin på grunn av mørketid nord i landet.

– Vi tror egentlig ikke at D-vitamin kan forklare noen ting. I hvert fall ser det ikke ut til å være noen sammenheng med D-vitamin i svangerskapet og de første par åra av livet, sier han.

Forskning.no skriver at det samme forskerteamet nå undersøker om mors inntak av fisk under svangerskapet kan ha betydning for utvikling av leddgikt.

Ifølge en ny studie har barn med en mor som har spist mer enn 250 gram mager eller halvfet fisk i uka, høyere risiko for å få barneleddgikt, skriver de.

– Må lete mer

Også miljøfaktorer undersøkes.

– Om man lever i et område med mye bebyggelse og betong og asfalt, eller om man lever i et område med mye natur rundt seg. Sånne ting er viktig å studere ordentlig med satellittdata, sier Størdal.

I tillegg til andre miljøfaktorer som bruk av antibiotika, røyking og sosioøkonomiske faktorer.

– Men det ser ikke ut til å forklare forskjellene vi har. Så vi må lete mer, rett og slett, sier Størdal.

Tror miljøfaktorer kan være svaret

Det er kjent fra før at gener spiller en sentral rolle i utviklingen av barneleddgikt. Forskerne tror ikke det er mulig å peke på én enkelt forklaring, men at flere faktorer spiller sammen.

Sigrid Hestetun sier man har sett lignende resultater for barneleddgikt også i andre land.

– Generelt, hvis man har sett på ulike land og hva de rapporterer på forekomst, så er det lavere forekomst sør i Europa, sammenligna med i Norden.

I arbeidet med studien ble hun spurt om høyere forekomst i urbefolkning kan forklare de observerte forskjellene.

– Det er rapportert høy forekomst av barneleddgikt i urbefolkninger i andre land. Det er mulig at samisk opphav hos barn i nord kan forklare noe av forskjellene, men dette er bare en tanke og ikke noe vi kan eller har undersøkt, sier Hestetun.

Hun håper de vil ha flere svar etter hvert.

– Noe av håpet er jo det å finne miljøfaktorer som man kan gjøre noe med. Sånn at færre barn får denne sykdommen, sier Hestetun.