1 month ago
48
– Mamma, jeg er hjemme. Takk for at dere ventet på meg.
Det var det første Mariana Checheliuk sa på telefonen da hun ringte hjem til moren i Ukraina.
Den 31. mai kom 24 år gamle Checheliuk endelig tilbake etter to år i fangenskap. Navnet hennes var lagt til på listen for fangeutveksling.
Falt sammen
Hun var overbevist om at hennes ektemann, som også var fanget, allerede var hjemme, men det viste seg å ikke stemme.
– I det øyeblikket falt min verden sammen fordi det var tanken på at han var fri som holdt meg i live i fangenskapet, sier Checheliuk til TV 2.
Før fullskala invasjonen av Ukraina jobbet den unge kvinnen i Mariupol-politiet. Mannen hennes var kommandør i militæret. Krigen og yrkene deres skilte dem.
Checheliuk ble tatt til fange fra Azovstal 1. mai 2022. Hun var del av gruppen med sivile som ble evakuert.
Under evakueringen fant russerne informasjon om at hun var ansatt hos politiet. Derfor ble hun tatt til fange og sendt til en fangekoloni.
Okkupasjonen av Mariupol
Tre dager før invasjonen ble ektemannen hennes, Vladyslav Andrianov, innkalt til tjeneste.
– Jeg spurte ham om det var noe vi burde forberede oss på, og han beroliget meg med at det ikke var noen grunn til bekymring. Selv om noe skulle skje, er vi sterke og vil overleve, minnes Checheliuk.
Natten krigen brøt ut, ringte Andrianov sin kone. Han ba henne om å ikke bekymre seg, pakke sakene sine og dra til foreldrene.
– Jeg hørte merkelige lyder i telefonen og skjønte at den militære enheten hans allerede var sendt til fronten.
De første fem dagene hadde paret kontakt per telefon, men så mistet byen strømforsyningen, og de mistet all kontakt med hverandre.
På dette tidspunktet ga politiet Checheliuk muligheten til å forlate byen, men hun valgte å bli for å støtte folket sitt.
Hele denne perioden bodde hun i forskjellige krisesentre med familien. En dag møtte hun ektemannens brødre, som fortalte at de hadde hørt på radio at Andrianov var blitt drept.
– Jeg trodde på det fordi jeg visste at han var ved frontlinjen. Helt fra begynnelsen av forholdet vårt forberedte han meg på at han kunne bli drept en dag, sier Checheliuk til TV 2.
Hun forteller at Andrianov alltid var åpen om risikoene ved at han var soldat.
Den rørende tekstmeldingen
Selv om hun trodde ektemannen var død, beholdt politibetjenten et lite håp i hjertet om at han fremdeles kunne være i live.
Det var høy militær aktivitet i byen, så Checheliuk og hennes familie måtte flytte til et tryggere tilfluktsrom. De oppsøkte et sykehus der andre hadde fortalt at det fremdeles var telefonforbindelser.
– Det var mange lik av sivile på dette sykehuset. Jeg løp blant likene for å finne et sted med telefonforbindelse da det begynte å skytes i gata.
Checheliuk klarte å finne nettverk, og med ett fylte en melding skjermen på telefonen hennes. Det sto:
«Jeg lever, jeg elsker deg»
Hun burde løpe til nærmeste tilfluktsrom, men det føltes viktigere å svare.
– Jeg gråt over meldingen hans og skrev tilbake at jeg var i live og fortsatt i Mariupol. Jeg skrev: «Redd meg hvis du kan, jeg er på denne adressen …»
Hun var ikke sikker på at meldingen ble sendt, men måtte løpe i dekning.
Flukten til Azovstal
Samme natt, rundt fire om morgenen, ble Checheliuk vekket av faren som sa at noen hadde kommet for å se henne. Det viste seg å være ektemannen og brødrene hans.
– Jeg skjønte ingenting, jeg begynte å gråte, mannen min sa at jeg hadde ett minutt på meg til å gjøre meg klar og dra med dem til et trygt sted, forteller Checheliuk.
Det trygge stedet var Azovstal. Det gigantiske stålverket som fikk hele verdens øyne rettet mot seg de kommende ukene.
Checheliuk tok med seg søsteren da de dro til Azovstal for å søke tilflukt. I omtrent en måned bodde de i en bunker sammen med andre sivile og militært personell.
1. mars 2022 ble det organisert mulighet til å evakuere sivile fra Azovstal sammen med representanter for Røde Kors og FN.
– Mannen min sa umiddelbart at dette var siste sjanse for meg og min søster til å rømme, for den grønne korridoren var kun for sivile. Så han ba oss om å evakuere.
Fengsling
1. mai forlot sivile Azovstal-bunkeren. Ifølge evakueringsavtalen skulle alle bli evakuert til den ukrainske byen Zaporizjzja.
Checheliuk forteller at de ble møtt av prorussiske Donbass-soldater og russiske soldater. På bussen var det representanter for Røde Kors og FN.
Checheliuk, som den gang var 22 år, var veldig bekymret fordi hun visste at hvis den russiske hæren fant ut at hun jobbet som politi, ville hun bli tatt til fange.
– Så snart vi begynte å kjøre, så jeg at vi beveget oss i feil retning, og jeg spurte representantene hvor vi skulle, sier Checheliuk.
De svarte at den russiske hæren hadde endret vilkårene for evakuering, og nå skulle alle til landsbyen Bezymeno, hvor alle ville bli sjekket og identifisert.
Checheliuk og søsteren hennes gjennomgikk en grundig sjekk. Så ble Checheliuk innkalt til avhør.
– De spurte om for- og etternavnet mitt igjen, og fant meg i databasen.
Måtte bevare forstanden
– I det øyeblikket falt jeg sammen. Jeg lå på knærne og skrek om hjelp. Ingen av representantene for FN eller Røde Kors hjalp meg, og jeg fikk ikke engang muligheten til å ta farvel med søsteren min, forteller Checheliuk.
Det var kun to ting som gikk gjennom hodet hennes: «Ikke begå selvmord og ikke bli gal».
Checheliuk slet med selvmordstanker hver dag. Men håpet om at hun en dag kanskje ville se familien sin igjen hjalp henne til å holde ut.
I hemmelighet ble fangene fraktet til forskjellige fangekolonier. Etter hvert forsto hun at det var ulike steder i okkuperte Ukraina og i Volgograd og Taganrog i Russland.
Det var veldig vanskelig mentalt og fysisk for alle fangene.
Hånet og slått
– De behandlet menn og kvinner like stygt. De hånet og slo alle, fordi de ser på oss som fiender.
Flere ganger ble Checheliuk valgt ut for fangeutveksling, og hver gang fikk hun nytt håp. Men så ble hun strøket fra listene og sendt tilbake.
– Russerne la mye emosjonelt press på oss. Vi fikk høre at ingen trenger oss og ingen vil redde oss.
– Jeg begynte virkelig å tro at jeg ville være i fengsel resten av livet mitt, sier Checheliuk.
Hun forteller at hun ble slått og straffet for de minste ting. Det kunne være fordi hun blunket feil, spylte for høyt i toalettet, så i feil retning, eller andre bagateller.
Checheliuk ble avkreftet og syk. Hun mistet hår, huden ble blek og nesten gjennomsiktig av mangel på sol, og hun fikk utslett på kroppen.
– I løpet av disse to årene mistet jeg fullstendig meg selv som person. Før var jeg lykkelig og hadde alt, sier hun.
I fangekolonien hørte hun ulike rykter om sin mann. Noen sa han hadde begått selvmord i fangenskap. Det siste hun hørte, var at Andrianov var blitt utvekslet og sendt tilbake til Ukraina.
– Hele den tiden klamret jeg meg til tanken på at han var fri. Det gjorde det enklere å holde ut fangenskapet, vel vitende om at det stod bra til med ham.
– Jeg venter på ham
Da Checheliuk skulle utveksles, var hun forberedt på at utvekslingen igjen skulle bli avlyst.
– Trodde du at du skulle få friheten?
– For å si det slik, ti prosent av meg håpet på det, mens nitti prosent trodde ikke at det var mulig. Jeg hadde nettopp tilpasset meg livet som fange, sier Checheliuk.
Da bussen med fanger allerede var på Ukrainas territorium, fikk hun beskjed om å holde øynene lukket. Men ut av øyekroken så hun en reklametavle med det ukrainske flagget, og hun trodde nesten ikke det hun så.
– Tårene begynte å renne, og så kom en ukrainsk soldat inn og sa at vi var hjemme i Ukraina.
Det første hun gjorde da hun gikk av bussen var å spørre om mannen sin, men da fikk hun den nedslående beskjeden. Han var fortsatt i fangenskap.
Andrianov Vladyslav ble dømt til 25 års fengsel i Russland for å ha forsvart Ukraina i øst siden 2014.
– Jeg ville si at de skulle ta meg tilbake. Jeg vil ikke være fri mens han er i fangenskap, sier Checheliuk til TV 2.
Klarte ikke spise
– Hvordan var dine første dager etter hjemkomst?
– De første to ukene var jeg i total fornektelse. Jeg så på mat og kunne ikke spise, fordi jeg visste at fangene ikke hadde denne muligheten. Etter en uke hjemme hadde jeg allerede gått ned fem kilo på grunn av stress og sult.
Hun fikk hjelp av psykologer som prøvde å overbevise henne om at hun måtte leve for dem som fortsatt er i fangenskap.
– To uker senere begynte jeg å innse at Mariana, du må leve, om ikke annet så for hans skyld.
– Hva er dine planer for fremtiden?
– Jeg har ingen planer uten min mann. Jeg ønsker så inderlig å få ham hjem, men med dommer som hans er dette nesten umulig. Derfor vil jeg vente på ham selv om det skulle ta 25 år, sier en tårevåt Checheliuk, og legger til:
– Mitt hjerte tilhører ham, min sjel tilhører ham, min kropp tilhører ham, og jeg ser ingen andre enn ham ved min side.
English (US)