Mareritt fra Bygde-Norge

I natt våknet jeg av et mareritt. Jeg drømte at noen hadde tatt hjemmet mitt, hagen, nattehimmelen og alt jeg elsker ved det. Det var som en skrekkfilm.

Det var etterdønningene etter et folkemøte jeg var på om vindkraftutbygging. Et folkemøte, et sånt lite møte i en liten bygd i en liten kommune.

Vanlige folk, folk som setter pris på en kaffekopp på samvirkelaget, sånne folk som stiller opp i idrettslaget. De folka som heller går en tur i skogen enn en tur til psykologen.

Folk som forteller om den nyinnkjøpte drømmehytta langt ute i villmarka, den uten vann og strøm. De hadde ringt kommunen og spurt etter planer for utbygging. Det var ingen.

Tre uker senere innkaller vindkraftselskapet til informasjonsmøte. Det var planlagt utbygging i hele området.

Andre forteller om støy fra vindturbinene i hjemmene sine. Når selskapet målte støyen, gjorde de det inni skogen, ved turbinene.

Ja, du hørte riktig. De målte ikke på gården der de klagde på støy, de målte et helt annet sted.

Én vindturbin fikk nedsatt fart for å bøte på problemet. Men det bråker fortsatt like mye i boligområdet. Noe utbygger ville visst hvis de hadde målt der de faktisk klagde på støy.

Det er sånne små respektløse stikk til lokalbefolkningen. En liten «fuck you» forkledd som «se vi har gjort jobben, vi». Hvis du klager på støy ved Holmenkollen, så måler du det ved Holmenkollen, ikke på Oslo S. Det vet utbygger også.

Hytter og hus som faller i verdi uten at det kompenseres for det. Gamle mødre som ikke sover på natten fordi det er planlagt turbiner rett ved hjemmet.

Jeg kjørte hjem forbi vindturbinene. De er 217 meter høye og tårner over skogen, blinkende i nattemørket. Turbinene var godkjent som 172 meter høye. Etter godkjennelsen vokste de 45 meter.

Det ble ikke noen ny godkjenningsrunde av sånne detaljer. Sånne detaljer som gjør at vindmøllene ble synlige på langt større avstand enn forespeilet.

Jeg stoppet bilen og gikk ut til en nydelig nattehimmel jeg ikke klarte å se på. Blikket falt gang på gang på de blinkende lysene. Det er ikke jeg som ikke er flink nok til å se bort. Det er instinktet vårt: Vi ser på det som beveger seg.

Hvem bryr seg om nattehimmelen.

Det slo meg at mennesker ikke teller i denne sammenhengen. Det virker som om mental helse børstes vekk som følerier og detaljer. Når fordelene med vindkraft løftes fram, nevnes verken naturtap, trivsel, nærnatur eller mental helse.

Det er godt kjent at natur har god innvirkning på oss. Det er få ting som har en så akutt effekt på stressnivå, kognitiv funksjon og positive følelser. Og det uten en eneste bivirkning.

Ikke rart folk elsker nærskogen sin.

At naturen også er et forebyggende element i folkehelsa er ikke tatt med. At prisen kan bli flere legebesøk, større behov for psykolog, psykiske kriser. Du vet aldri helt når du tar fra folk det stedet der de lader, sorterer tanker, der verden faller på plass så de kan gå ut og møte den.

Eller hvis du gjør om hjemmet deres til et sted der de ikke vil bo.

Hvis du legger til effektene av konflikt, usikkerhet i årevis, uvennskap i bygda. Ja, da har du oppskriften på dårlig helse. En effekt som ikke bare er følerier, men kan vise seg på budsjettene i kommunen.

Vi trenger kraft, sier de. Men gjør vi det? Det advares mot et voldsomt kraftunderskudd. NVE på den andre siden forteller at forbruket vårt er det samme som i 2015.

Beregninger viser at energieffektivisering kan frigjøre minst 10 TWh innen 2030. Det tilsvarer strømforbruket til rundt 600.000–700.000 husholdninger i ett år.

Kraftbehovet ut over det er i stor grad skapt av store datalagringssentre. Industri som verken legger arbeidsplasser eller verdi i Norge.

På tross av dette skal vi altså betale med naturen vår. Arvesølvet vårt. Det turistene kommer for å se. Og ikke minst: helsa til de i nærområdene.

Hvis du ser bare på Østlandet, så er store områder på ønskelisten til vindkraftselskapene. Ingen er trygge, bortsett fra meg.

Jeg kan reise hjem fra marerittet, hjem til mitt eget hus i Oslo. Her sitter jeg i sikkerhet, ingen vil bygge vindturbiner her. Ikke fordi det ikke er vind, men fordi det er for mange mennesker til å protestere.

Det planlegges vindkraft på små steder med få mennesker, steder der jobben blir for stor for de frivillige som kjemper mot Goliat. Mange av dem som er mest positive til vindkraft bor innenfor ring 3 i Oslo. Langt fra vindkraftens faktiske virkelighet.

Jeg kan riste av meg marerittet. Kjøre en annen retning neste gang jeg er på tur og prøve å lukke øynene for hva som skjer rundt meg.

Det kan ikke Bygde-Norge.

Der kjempes det videre, mens naturen og hjemmene forsvinner bit for bit.