Man bør ikke skrive i affekt når man er norskpakistaner, lokalpolitiker og nylig har fått halebenet sitt involvert i norsk kulturdebatt

Vinterens store føljetong var ploging. For andre var det skiteknikk. For meg var det integrering med risiko for mén, skriver Atta Mohammed (bildet). Foto: Dan P. Neegaard

Jeg har ventet med å skrive dette.

Ikke fordi jeg manglet ord, men fordi man ikke bør skrive i affekt når man er norskpakistaner, lokalpolitiker og nylig har fått halebenet sitt involvert i norsk kulturdebatt.

Dessuten måtte snøen forsvinne først. Det er lettere å tenke klart om norsk vinter når man ikke lenger risikerer å møte den i en nedoverbakke.

Vinterens store føljetong var ploging. For andre var det skiteknikk. For meg var det integrering med risiko for varige mén.

Jeg gikk forsker Asle Toje i møte. Han var bekymret for at Norge mistet sin enhetskultur. Som norskpakistaner tenkte jeg: Her må jeg bidra. Med ski.

For hva er mer norsk enn ski? Brunost kan man lære seg å like. Bunad kan man kjøpe. Dugnad kan man overleve. Ski er ikke en aktivitet. Det er en statsborgerskapsprøve med glatte planker.

Så kom forfatter Simen Sætre. Han gjorde ploging til et slags svik mot norske verdier.

Der sto jeg. I omvendt V-stil. Med knær uten opplæring. Med hofter som tok imot 105 kilo.

Og så fikk jeg beskjed om at min eneste metode for å overleve en nedoverbakke var et moralsk sammenbrudd.

Jeg ble forvirret. Kommunalt forvirret.

Jeg trodde ploging var forsiktighet, trygghet og folkevett med bindinger. Men nei. Ploging var visst svik. Mot Norge. Mot verdiene. Muligens mot Eidsvoll.

Sætres svik

Mine politiske kolleger gjorde ikke saken bedre. De kom med forslag. Det gjør politikere når andre lider. Noen mente jeg burde hoppe i Skuibakken.

La meg være tydelig: Jeg står ikke på toppen av Skuibakken. Ikke fysisk. Ikke symbolsk. Ikke med hjelm. Ikke med imam. Og ikke med politiske motstandere i unnarennet.

Skuibakken i Bærum var i sin tid Norges største hoppbakke. Bildet er fra 1967. Foto: NTB

Når folk som er uenige med deg, foreslår skihopp, bør du alltid sjekke livsforsikringen først.

Likevel tok jeg norskheten på alvor. Jeg meldte meg inn i Skuibakkens Venner. Ikke nok med det. Jeg ble styremedlem. Det kan være integrering. Det kan også være et rop om hjelp.

Så kom sviket.

Simen Sætre innrømmet i en norsk nisjeavis at han selv hadde ploget. Mannen som hadde gjort ploging til et nasjonalt verdibrudd, ploget selv.

Nei, Simen Sætre. Dette var skuffende.

Ikke fordi du ploget. Det gjør vi alle. Noen ploger i skiløypen. Noen ploger i livet. Noen ploger i politikken og kaller det kompromiss.

Det skuffende er at du lot oss tro at ploging var et svik, mens du selv brukte den som nødutgang.

Tar plogingen tilbake

Derfor tar jeg nå plogingen tilbake. Ploging er ikke et svik mot norske verdier. Ploging er norske verdier.

Ploging er måtehold. Ploging er trygghet. Ploging er lav risiko og høy selvinnsikt. Ploging er en høflig samtale med tyngdekraften.

Ploging er sosialdemokrati i nedoverbakke. Alle skal med. Men helst ikke rett i et grantre.

Så til alle som har kjent skam over omvendt V-stil: Reis dere. Bøy knærne. Hold avstand. Og plog med verdighet.

For hvis Simen Sætre kan ploge, kan vi alle ploge.

Forskjellen er bare at noen av oss gjorde det offentlig, med vondt haleben, i den ærlige tro på at vi reddet norsk enhetskultur.