Må stelle pent med den «hellige kua»

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Samfunnsdebattant Jo Heringstad spør i Aftenposten 25. juli om markagrensen er en «hellig ku». Svaret er etter manges skjønn et rungende ja! Han besværer seg over den «trange markagrensen», og da kommer naturlig nok spørsmålet: Trang i forhold til hva?

Da markagrensen ble vedtatt i Stortinget i 2009, var det noen hundretusen som trakk et lettelsens sukk. Ja, så mange er vi. Den gang fem fylker og 19 kommuner med rundt en million innbyggere var sikret lett tilgjengelige rekreasjons- og friluftsmuligheter i uoverskuelig fremtid.

Allemannsretten står sterkt i Norge, men kanskje ikke sterkt nok. Adgang til fri ferdsel langs sjøen har blitt gradvis redusert. Vi er vitne til en massiv nedbygging av strandsonen på grunn av stadig økende dispensasjoner i byggesaker. Dette er en av grunnene til at markagrensen må skjermes.

Det hjelper ikke at Trygve Hegnar i denne forbindelse nylig uttalte: «Så snart flyet har lettet fra Gardermoen, ser vi jo ikke annet enn skog!» I denne skogen som er vernet, skal vi huske på at ren ødemark er dette ikke. Ingen plass befinner seg lenger enn et par kilometer fra bilvei tilrettelagt for skogsdrift.

Mange har klaget på skogsbilveiene, men striden mellom skogeiere og naturbrukere har lagt seg. Den fra før utskjelte Spålsveien blir preparert tidlig i vintersesongen fordi det kreves lite snø, og er populær både blant birkebeinere og oss vanlige turgåere.

Marka brukes året rundt, og flytting av grensen vil medføre redusert tilgjengelighet. Vi må stelle pent med den «hellige kua».

Ragnhild Tangen

Stabekk