1 week ago
22
DAMASKUS/OSLO (TV 2): Etter 32 år i syrisk fangenskap er Suheil Hamwi gjenforent med familien. Langt fra alle er like heldig.
Publisert 11.12.2024 22:49
I 1992 jobbet Suheil Hamwi som kjøpmann i den nordlige delen av Libanon.
På den kristne merkedagen Eid il-Burbara, som kan sammenlignes med Halloween, fikk han besøk av en mann som ønsket å kjøpe noe whisky. Hamwi, som hadde sin ti måneder gamle sønn på armen, lot kona Josephine ta over sønnen George, og gikk ut til bilen hvor han oppbevarte varene.
Ute på gårdsplassen stoppet en bil full av menn like ved Hamwi. Han ble tvunget inn i baksetet og kjørt av gårde. Det skulle ta 32 år før han fikk vende tilbake til hjemlandet.
– Jeg er fremdeles redd for at ingenting av dette er ekte. Jeg er redd for at jeg fremdeles drømmer, sier 61-åringen til Associated Press, trygt hjemme i stua med familien.
Tusenvis er savnet
Fra 1976 til 2005 var store deler av Libanon under syrisk kontroll. Tusenvis av mennesker forsvant, flere av dem ble pågrepet og bortført av syriske regjeringsstyrker. Mens mange ble henrettet, ble andre fengslet uten verken advokat eller dom. Løslatelsen av Hamwi gir nå håp til hundrevis av familier i Libanon, som håper å få svar på hva har skjedd med deres kjære.
Etter å ha blitt plassert i det beryktede Sednaya-fengselet, kjent som «Det menneskelige slakterhuset», ble han flyttet rundt fra fengsel til fengsel.
– Fra det tidspunktet jeg ble pågrepet var livet mitt bare lidelse. En følelse av desperasjon og undertrykkelse. Jeg hadde gitt opp alt håp om å noen gang forlate fengselet, sier Hamwi.
I dagene etter Assad-regimets fall har det blitt avdekket flere grusomme eksempler på tortur av fanger og politiske motstandere. Hamwi sier han innledningsvis ble torturert, men dette stoppet «etter en stund».
Hamwi forteller at han tilbragte flere år i full isolasjon, alene i en liten celle. Omsider ble han plassert i Latakia-fengselet, hvor han også satt søndag morgen.
Vekket av støy
Ryktene om opposisjonens offensiv på tvers av landet hadde også nådd innsiden av murene, men ingen av de innsatte hadde forestilt seg hva som ville skje tidlig søndag morgen.
– Klokken var 05.45 da vi hørte lyder. Det var mye bevegelse og lyder i fengselet, vi er ikke vant til at det er så mye støy. Det virket som at de fengselsansatte hadde dratt, sier Hamwi til AP.
Plutselig ble én av celledørene åpnet. Deretter en til. Om det ikke gikk å åpne en av dørene, ble veggene revet ned. Hamwi og de andre innsatte klarte omsider å komme seg ut i gatene.
– Det var veldig tøft, men det var også et øyeblikk fylt av frihet, forteller han.
Desorientert fikk han hjelp av fremmede på gaten, som viste ham veien til Libanon. Han krysset inn i landet gjennom grenseovergangen i nord, hvor familie og naboer ventet på den andre siden.
Samles ved dødsveggen
Mens Hamwi ble gjenforent med familien, er langt fra alle like heldige. Gatene i Damaskus er fylt opp av mennesker som desperat leter etter sine kjære.
De siste dagene har tusenvis av mennesker besøkt sykehuset sentralt i hovedstaden, for å finne sine familiemedlemmer på veggen over døde mennesker.
– Jeg har fem navn på denne listen, sier en av de fremmøtte og viser en liten papirlapp til TV 2.
– Hvem leter du etter?
– Min bror, min fetter, min onkel. Jeg vil vite hvor de er!
Gråt av lengsel
Tilbake i Libanon gjør Hamwi seg klar til å feire jul med familien for første gang på 32 år. Det inkluderer hans to barnebarn, som frem til denne uken kun hadde hørt fortellingen om bestefaren. Hamwi har også gjennomgått undersøkelser på sykehus – mer enn tre tiår i fangenskap har krevd sitt.
– Jeg pleide å gråte i fengselet. Jeg pleide å gråte av lengsel, forteller han.
Nettopp savnet av familien var noe av det verste med å sitte i fangenskap.
– Tenk deg din egen sønn, som er en del av deg, ikke får være en del av deg. Du kan ikke se ham, du vet ikke hvordan han ser ut, hvordan han høres ut, hvordan han ler, det er så mange ting du ikke vet. Du har skapt ham, men vet ingenting om ham. Gjør ikke det vondt?
English (US)