Lønnsoppgjøret kan ikke se bort fra inflasjonen

Det nødvendig at lønnsdannelsen også tar hensyn til virkningen på inflasjonen, skriver økonomiprofessor Steinar Holden. Foto: Arkivfoto: Vidar Ruud / NTB

Fortsatt misvisende historiefortelling fra Bjørnstad.

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad viderefører sin mangelfulle historiefortelling i sitt svar på mine innlegg. Min påvisning av at LOs holdning til inflasjonsmålet er blitt endret, blir avvist ved å legge inn et forbehold til enigheten i det såkalte Holden II-utvalget i 2003. LO sluttet seg da til en hovedkonklusjon om at lønnsveksten må være på et nivå som «ikke skaper behov for innstramninger i pengepolitikken».

Nå ser det ut til at Bjørnstad mener at denne konklusjonen bare gjelder i en «innenlandsdrevet høykonjunktur». Dette er et forbehold som Bjørnstad har oppkonstruert i ettertid, og som det ikke er grunnlag for i utvalgets rapport. Tvert imot hadde utvalget en grundig drøfting av dette, som konkluderte med at:

«Hvis lønnsveksten blir for høy, vil Norges Bank normalt øke renten for å sikre at inflasjonsmålet oppfylles. Høyere rente vil føre til høyere ledighet som over tid vil få lønnsveksten ned. På lengre sikt blir derfor spørsmålet ikke om lønnsveksten vil komme ned, men hvilket nivå på ledigheten som er forenlig med en lavere lønnsvekst.»

Bjørnstad mener jeg er for bastant om kronekursen. Han skriver at «det gir ikke grunnlag for bastante påstander om stabile sammenhenger mellom lønnsvekst, inflasjon og krone». Det siste er jeg helt enig i. Men det er Bjørnstad som er for bastant, når han skriver at «valutakursen er i stor grad frikoblet lønns- og prisveksten i norsk økonomi». Den påstanden er i motsetning til vanlig økonomisk teori, og også i motsetning til flere norske empiriske studier, blant annet i Statistisk sentralbyrå (SSB).

Min egen argumentasjon om at det er «grunn til å anta at dersom lønns- og prisveksten fremover blir klart høyere i Norge enn hos handelspartnerne, vil det isolert sett bidra til å svekke kronekursen», er derimot i tråd med både vanlig teori og den nevnte forskningen. Det er også i tråd med en vanlig antagelse i SSBs analyser, som for eksempel i ØA 3/2026, del 3.

Bjørnstad skriver at både mandatet og praktiseringen av pengepolitikken er endret. Mandatet ble åpenbart endret i 2018, men det er neppe mange økonomer som er enige med Bjørnstad i at det har endret praktiseringen av pengepolitikken i den retning Bjørnstad hevder. 

Derimot har Bjørnstad rett i at det er en endring i hvilken type sjokk norsk økonomi er blitt utsatt for. Jeg er enig med Bjørnstad i at utenlandske tilbudssjokk var en drivende kraft bak økningen i inflasjonen. Men de siste par årene er det først og fremst prisveksten på norskproduserte varer og tjenester som har vært høy, og her er lønnsveksten et sentralt element.

La meg oppsummere mitt hovedpoeng i debatten. Svak krone og høy lønnsomhet i viktige deler av industrien innebærer at hensynet til konkurranseevnen i liten grad begrenser lønnsveksten. Det kan gi for høy lønns- og prisvekst, som slår ut i høy rente for å motvirke langvarig høy inflasjon. Derfor er det nødvendig at lønnsdannelsen også tar hensyn til virkningen på inflasjonen.

Dette var LO enig i for 20 år siden. Det er også anerkjent blant svenske fagforeninger, som skriver at «inflationsmålet på 2 procent är det nominella ankaret för den ekonomiska politiken i Sverige och bör därför vara en utgångspunkt för parterna när de förhandlar om nya löner».

Da er det problematisk når LOs sjeføkonom ensidig fokuserer på inntektsfordeling og konkurranseevne i lønnsfastsettelsen.

Steinar Holden har skrevet innlegget som professor og tidligere utvalgsleder. Han er også eksternt medlem i rentekomiteen i Norges Bank, men synspunktene i dette innlegget er Holdens egne.