Les denne melingen. Hvordan ville du reagert?

KOMMENTAR: Hvordan ville du reagert hvis noen truet deg på livet fordi du gjorde jobben din?

Marte Haabeth Grindaker og Snorre Erichsen Skjevrak er statssekretærer for energiministeren. Sistnevnte sa noe høyt i fjernsynet, og ble truet på DM (direktemelding) etterpå. Foto: Energidepartementet / Stine Grimsrud

Det er helt utrolig at vi må skrive dette, gang etter gang, men here we go.

Simen Velle og hans familie ble truet på livet etter saken med Hårek Hansen.

AUF-leder Gaute Børstad Skjervø får en strøm av hets og trusler.

Frp-politiker Kristin Lode (23) i Stavanger fikk voldsalarm etter sine Gaza-utspill.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland opplevde en bølge av ubehagelige meldinger og kommentarer sist høst etter et abort-utspill.

Da har vi skummet lett i overflaten. Den stopper liksom ikke, den daglige nyhetsbulletinen om politikere som blir truet.

Siste mann ut er Snorre Erichsen Skjevrak fra Sandnes, som er statssekretær i Energidepartementet. Etter en oljedebatt i NRK fikk han følgende beskjed i sin innboks: «Gjem deg som en liten rotte i regjeringskvartalet. Snart er du ute på gata med oss andre. Gleder meg».

Mannen som skrev meldingen, bor noen hundre meter unna Skjevrak.

Hvordan ville du reagert?

Fæl frijazz

Vi har sett nok sånne meldinger til å bare vifte dem bort med «jo, jo, men de fleste er jo fine folk». Min Facebook-feed er nå, uten at jeg har bedt om det, full av grupper à la «Norge først». Der jazzes det fritt om landssvikere, rotter og hva som bør gjøres med hvem. Grumset florerer i Facebook-tråder, både hos Hvermannsen, hos politikere, journalister og i disse halvåpne gruppene.

Snorre Erichsen Skjevrak fra Sandnes, som er statssekretær i Energidepartementet, fikk denne meldingen etter en debatt. Foto: Skjermdump

Og ja, i avisene. Aftenbladet kan ikke ha kommentarfelt på en rekke saker som burde vært diskutert, men der personhetsen ligger klar nesten før vi publiserer.

Jeg har sett mange meldinger politikere har mottatt, meldinger som aldri har nådd offentligheten, og det er helt vanvittig hva folk får seg til å skrive. Inntrykket er at kvinner, gjerne unge og på venstresiden, har det verst, men de er ikke alene om å bli utsatt for dette grapset. KrF-ere som forsvarer Israel, MDG-ere som liker å sykle, hvem-som-helst som sier hva-som-helst om kjønn – alle som stikker nasen fram og mener noe om noe.

32 prosent av politikerne har opplevd hets og trusler. Det er faktisk en liten nedgang siden 2023, der andelen var 36 prosent, ifølge en undersøkelse fra KS. Vi noterer oss det, at det er litt bedre, men langt fra godt nok.

«Folk må skjerpe seg» er en selvfølgelighet, men for å virkelig forstå kompleksiteten her, tror jeg vi også må en tur innom vindusbransjen.

Hva er akseptabelt?

«Overton-vinduet» er et begrep som beskriver spennet av ideer og politiske forslag som er akseptable for folk flest på et gitt tidspunkt. Det definerer hva politikere kan støtte uten å virke for ekstreme, og vinduet flytter seg over tid, noe som endrer hva som anses som politisk mulig.

Det som ligger inni vinduet, kan politikere si og foreslå uten å bli sett på som ekstreme. Det som ligger utenfor, oppfattes som utenkelig, radikalt eller uakseptabelt. Også måten vi snakker til og om hverandre har et slikt vindu.

Det ansvaret starter på toppen. Når Sylvi Listhaug i sin landsmøtetale hevder at Arbeiderpartiet driver en trollfabrikk som sprer løgner, åpnes vinduet litt mer. Det er selvfølgelig ikke Listhaugs skyld at galningene da truer med å ta livet av Ap-folk, men hun kan velge hvor mye hun vil åpne vinduet. Det samme gjelder folk på motsatt fløy, de i midten og alle sammen. Det gjelder for partikaninene som slåss i blodtåka på Facebook, det gjelder oss som skriver i avisen og det gjelder alle.

De ballene (vi) kommunikasjonsproffer legger opp, vil amatørene smashe med voldsom kraft.

Noen vil – dessverre – alltid trå over streken. Null galninger er en utopi. Verken PST eller psykiatrien vil gå tom for kunder. Resten kan vi gjøre noe med. Hvor vidt Overton-vinduet skal gape, er summen av det vi alle gjør og sier, fra statsminister og partileder til aviskommentator og frustrert mann med høy strømregning.

Likevel skal vi tenke gjennom at tonen i kommunestyrene, i tv-debattene, i kommentarfeltene og i disse grapsete meldingene henger sammen. Å dempe gemyttene er noe så vanskelig som et fellesansvar.

Problemet med et felles ansvar er at det ofte blir ingens ansvar eller de andres ansvar. Det som har skjedd etter de famøse og rasistiske uttalelsene på den Oslo-pøben er et sørgelig bevis på dette.

Det er døden

At truslene kommer på nettet, delvis anonymt, skjult bak tastaturene, er ikke tilfeldig. På nettet står Overton-vinduet på vidt gap. Her blandes også normal, akseptabel debatt med nettets hang til banter og memes, en slags knallhard humor, som for eksempel Rød Ungdom har vært en eksponent for. Man skriver ting til folk, og om folk, som man aldri ville funnet på å si med personen foran seg.

Det er dark web i praksis.

Summen er at folk som har tatt på seg verv og jobber i den offentlige tjenesten blir hetset og truet. Det er helt vanvittig, det er vondt, og det er potensielt farlig. En sånn melding kan være enormt dramatisk for den som får den. Det er også kilevinker til et fungerende demokrati, både det vi har i dag og ikke minst det vi skal ha i morgen.

Journalist og humorist Ken André Ottesen har helt rett når han i en mye lest tekst skriver:

Det dreper ungdommens initiativ. Det dreper ungdommens vilje. Det dreper ungdommens lyst. Og til slutt dreper det demokratiet.