Legenden Wirkola: Disse har hoppet best etter Wirkola

– Dere vet jo alt om meg fra før, så hva er det du lurer på nå? Med et varmt smil inviterer hopplegenden inn i stua på Melhus.

Den trønderske hopplegenden har tro på de norske hopperne i den store bakken. Foto: MAGNUS BJORNERUD

Mens dagens utøvere kjemper om gull i Granåsen, kan Bjørn Wirkola se tilbake på en rik karriere.

Med to hopp-gull fra VM i 1966, sammenlagtvinner av hoppuka tre år på rad (1967, 1968 og 1069) og flaggbærer for Norge under OL i 1968, var han den dominerende hopperen på 60-tallet. I tillegg drev han med kombinert og ble både serie- og cupmester i fotball for Rosenborg.

– Jeg var kort og godt den beste hopperen i Norge på den tiden. Så klaffa det under VM i 66, men ikke under OL i 68.

Der ble han nummer 4 i normalbakken og nummer 23 i storbakken.

– Hvorfor gikk det ikke så bra i OL?

– Det ble nok litt mindre trening. Jeg brukte mye tid på å bygge huset vi fortsatt bor i. Det gikk nok ut over treningen.

– Jeg bruker å si at vi hadde mye mer bruk for huset enn en OL-medalje, skyter Sigrun Wirkola inn.

Fru Wirkola forteller at hun ofte ble presentert som «kona til Wirkola» på den tiden.

– Det likte jeg ikke. Jeg hadde min jobb og den hadde ingen ting med Bjørn å gjøre, sier Sigrun.

Bjørn og Sigrun Wirkola har vært gift i over 60 år. Foto: MAGNUS BJORNERUD

Slengte seg med på fotballtrening

Wirkola forklarer at det var viktig for han å kunne drive idrett året rundt.

– Det finnes sikkert noen i dag også som kunne ha drevet på slik jeg gjorde, men jeg tror det er vanskelig. Dagens toppidrett er helårsidrett, sier han.

– Husk vi var i vanlig jobb også. Om vi måtte ta oss fri fra jobben, mener jeg vi fikk 65 kroner dagen for tapt arbeidsfortjeneste. Eller 35 kroner om du ikke var gift.

Den gang trente hopperne spenst i tribunene på Lerkendal. Etter hopptreningen slengte han seg, ifølge Bjørn sine ord, ofte med på fotballtreningen til Rosenborg.

– Det var slik den gang, når vi var ferdig med hopptreningen, slengte jeg meg med de som trente fotball. Jeg brukte å si at det var for å slippe å komme tidlig hjem, sier Wirkola med et smil til sin kone.

– Ja, det har jeg hørt mange ganger, ler Sigrun.

– Jeg var nok litt heldig, sier Bjørn.

– Hva mener du med at du var litt heldig?

– Det var på den tiden at både Odd Iversen og Harald Sunde dro til Belgia for å bli proff. Daværende Rosenborg-trener Georg Curtis hadde nok lagt merke til meg, for han sa kort og godt at nå manglet de en spiss. Så da ble jeg med, sier Bjørn.

Bjørn Wirkola var skikkelig stilhopper. Det var før V-stilen ble innført. Foto: Fra Adresseavisens papirarkiv

Bedre utstyr og V-stil

Hoppsporten har gått gjennom er stor utvikling siden Bjørn Wirkola i 1966 landet på 146 meter til fem ganger tjue i stil i Vikersundbakken. Kledd i bukse, genser og lue.

– Den største utviklingen er på utstyret. Ellers er det ganske likt, bare at utstyret har blitt så mye bedre, sier han.

– Bare på utstyret så hopper du 10–15 meter lenger i dag. Men da må du hoppe med Bokløv-stilenBokløv-stilenJan Bokløv er en svensk skihopper som først og fremst er kjent for å innføre det som i dag er kjent som V-stilen i hopp..

– Hva syns du om Bokløv-stilen, eller V-stilen?

– Det viste seg jo at det var effektivt. Jo da, den er effektiv. Jeg likte den ikke da den kom. Det tror jeg ingen av de andre aktive hopperne gjorde heller. Men Bokløv hoppa veldig mye lengre, og da begynte flere å følge etter. I starten syntes jeg det var rart at dommere ga toppkarakterer med den skrevinga.

– Har du endret syn på V-stilen nå?

– Ja, det er klart. Det har blitt en ny måte å hoppe på ski på. Men at det er så stilig, er jeg ikke helt sikker på. Det er jo en stil, det der òg, sier den gamle stilhopperen.

Han likte ikke V-stilen da den kom med den svenske hopperen Jan Bokløv. Men nå har også stilhopper Bjørn Wirkola godtatt den. Foto: MAGNUS BJORNERUD

Hemmeligheter

Wirkola har sett en hoppsport i stadig utvikling. Men også på 60-tallet var det mye testing og noen hemmeligheter.

– Vi var veldig hemmelige med smurningen. Han humrer godt og forteller:

– Alle andre var overbevist om at årsaken til at de norske hopperne var så gode var at vi hadde en spesiell skivoks. Da vi skjønte det, lot vi som om det var noe veldig hemmelig. Vi spilte med og gjemte voksen for å få fart på ryktene.

– Var det bare tull?

– Selvfølgelig var det bare tull at vi hadde en supervoks. Det kom flere nasjoner og prøvde å lure til seg voksen. Vi syntes det var gøy å terge de andre, sier han med et smil.

Hjemme hos familien er det samlet mange minner i album. Foto: MAGNUS BJORNERUD

Å hoppe etter Wirkola

Han får ofte spørsmål om ordtaket «å hoppe etter Wirkolaå hoppe etter WirkolaUttrykket "å hoppe etter Wirkola" brukes som en betegnelse på forventninger det nesten ikke er mulig å oppnå. Brukes også når noen må følge opp en spesielt god prestasjon eller overta etter noen som har satt en høy standard. Det er noe uenighet om når uttrykket oppsto, men mange mener det stammer fra NM i hopp i 1965. Da Toralf Engan skulle hoppe etter et prakthopp av Bjørn Wirkola, sa NRKs radiokommentator: Selv for Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola. ». Men vi vrir litt på det og spør:

– Hvem synes du har hoppa best etter Wirkola?

– Det var et godt spørsmål. Jeg tenker på Tommy Ingebrigtsen. Det hoppet han gjorde da han ble verdensmester i 1995, var helt fantastisk. Så har du selvfølgelig Espen Bredesen. Han ble både verdensmester og olympisk mester. Det er nok mange som jeg burde nevne, for det er mange som har hoppet bra etter meg, sier Bjørn Wirkola.

Den gamle storhopperen har tro på de norske utøverne i storbakken i Granåsen.

– Det er mye som må klaffe dagen rennet går, men jeg har tro på effekten av å hoppe på hjemmebane med mage tusen på tribunen. Og har du dagen er det flere som kan gjøre det veldig godt, avslutter hopplegenden Bjørn Wirkola.