Laget rundt elevene er viktigere enn noen gang

Intensjonen da normen ble innført i 2018 var å sikre et minimum av lærere per elev, uavhengig av den enkelte kommunes økonomi. Den enkelte skole skal ha maksimalt 15 elever per lærer på 1.-4. trinn og 20 elever per lærer på 5.-10. trinn. I dag står kommunene i en helt annen situasjon enn i 2018.

Pressede budsjetter, mer sammensatt elevmangfold og et større behov for tverrfaglig kompetanse. Derfor mener Høyre at det er på tide å spørre om lærenormen gir den fleksibiliteten som skolene og kommunene trenger.

Når lærenormen er absolutt for den enkelte skole, blir den også en av de mest kostnadsdrivende faktorene i oppvekst, uten at dette nødvendigvis gir bedre kvalitet. Enkelte skoler blir nå tvunget til å ansette flere lærere enn det som er vurdert som faglig nødvendig. Kommunalsjef Rune Heggdal meddelte i forrige møte i oppvekstutvalget at en av byens skoler nå blir tvunget til å ansette nærmere fem ekstra lærere innenfor sitt budsjett, uten at skolen selv melder behov for dette. Resultatet blir at skolen må kutte i andre stillinger, som fagarbeidere og lignende, ikke kjøpe inn lærebøker og annet undervisningsmateriell eller kutte i tilbud til elevene.

I undersøkelser fra NIFU, UDIR og forskningsmiljø trekkes det også frem at dagens lærenorm ikke har hatt noen som helst påvirkning i forhold til bedre faglig læring eller økt trivsel på skolen (udir.no).

Det mest absurde med lærernormen er at den gjelder for hver enkelt skole, ikke for kommunen som helhet. Hvis denne normen hadde vært på kommunenivå, så ville kommunen hatt fleksibilitet til å styrke lærertettheten ved de skolene som har størst behov. Altså at kommunen har mulighet til å sette inn flere lærerstillinger ved skoler med lave læringsresultater, mange minoritetsspråklige, stor andel elever med spesielle behov, høye mobbetall, levekårsproblemer og lignende. Normen, slik den er innrettet i dag, fratar kommunene denne muligheten.

Normen bidrar dermed paradoksalt nok til at forskjellene mellom skolene øker, fordi ressursene ikke kan brukes målrettet mot de største utfordringene. Laget rundt elevene er viktigere enn noen gang. Norske skoler står overfor utfordringer knyttet til psykisk helse, uro i klasserommet og økende utenforskap. Dette krever en annen tilnærming enn flere lærere alene kan tilby. Når det ikke er rom til å prioritere miljøarbeidere, spesialpedagoger eller sosialfaglige ressurser fordi normen binder midlene til lærerstillinger, mister skolen muligheten til å møte elever med de utfordringene de faktisk har. Det går direkte utover både forebygging og trivsel.

Åpen

Debatten preges ofte av argumentet om at flere lærere gir bedre læring. Men forskningen er ikke samstemt. Kommunekommisjonen viser til studier som hevder at sammenhengen mellom lærertetthet og læringsutbytte ikke henger sammen. Det ble også trukket frem av Fagforbundet i oppvekstutvalget, at lærenormen ikke hadde gitt bedre resultater på nasjonale prøver eller økt trivselen. Samtidig som andre viktige stillinger, som miljøterapeuter, spesialpedagoger og sosialfaglig kompetanse blir skjøvet til side på grunn av manglende handlingsrom og fleksibilitet.

Lærenormen ble innført når utfordringen var økende klassestørrelser. I dag er utfordringene mer komplekse. Elevene trenger et helt lag rundt seg, og kommunen må ha mulighet til å prioritere helhetlig og treffsikkert. Kommunene må gis mulighet for styring basert på faglige vurderinger, en behovsbasert tilnærming med fokus på å bygge lag rundt elevene, ikke bare lærerne. Dette handler ikke om å redusere antall lærere i Kristiansand, det handler om å fordele ressursene slik at skoler og elever med størst behov blir prioritert.

Lærenormen var et forsøk på å løse gårsdagens problemer, noe som i dag hindrer kommunene å møte morgendagens utfordringer. Vi imøteser behandlingen i kommunekommisjonen og håper de lander på samme konklusjon som flertallet i oppvekstutvalget, nemlig at tiden for en statlig lærernorm for den enkelte skole er forbi.