La oss kalle en spade en spade nå, for jeg orker ikke mer

Det er akkurat like dumt og farlig å bruke Bibelens eldgamle tekster til å avgjøre landegrenser i Midtøsten, som det er å bruke Snorresagaen til å definere Norges grenser. Det er bare feil.

«Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det», sier Jesus.

Barnets enorme tillit til kjærligheten og tilhørigheten, er kristendommens forbilde. Han kunne ha blitt krigerkonge. Han ville ikke det. Han hjalp de som led, uavhengig av om de var jøder, samaritaner, spedalske eller romerske soldater.

Å sitte og unnskylde lidelsene på Gaza fordi man tror Gud egentlig vil ha palestinerne vekk til fordel for jødene, er avskyelig. Å la egen tro på profetiske ord fra gammel tid, være viktigere enn barna som lider, er totalt ukristelig. Noen må si det – og vi må gjøre noe.

Jeg kan ikke gjøre så mye, men jeg kan gi penger til de som hjelper palestinerne nå og jeg kan si fra. Det er i alle fall litt.

Tragedien i Midtøsten er en politisk maktkamp. Åndskamp, sier noen. Åndskamp er alltid kampen mellom å sette seg selv øverst kontra å greie å se lenger enn seg selv og begynne å tjene. Det er min og din kamp – hver dag.

Det er ikke ett hellig folk i Midtøsten, mens resten av folkene er onde.

Konflikten er en politisk tragedie.

Palestinerne har vært svært uheldige med sine ledere. Det er mye hat, korrupsjon og politisk villskap på palestinsk og arabisk side og mange religiøse villmenn. Og altfor mange har valgt å gi sitt håp til hevn og terror. Men Israel er jammen ikke mye bedre. Nå snakker statsråder og militære ledere åpent om å sulte ut Gaza og flytte millioner vekk, for å overta selv. Også dette landet har fått verre og verre ledere, som øker problemene i stedet for å løse dem. Også dette landet har fått flere religiøse villmenn som setter bokstav foran godhet.

Drømmen om et stor-Israel er akkurat like utålelig som drømmen om at Israel skal forsvinne.

Israel fikk sitt land gjennom internasjonale avtaler i 1948. Det må alle godta. Samtidig må alle også godta at politikerne aldri løste flyktningeproblemet. Og i flere omganger har Israel utvidet sitt territorium gjennom okkupasjon.

Veien til fred handler om at alle ser de som lider og begynner å tenke på dem, istedenfor på seg selv. Verden, og særlig Midtøsten, trenger mer av barnets tillit til kjærlighet. Det gjelder både den arabiske verden og Vesten. Vi har gjort Midtøsten til en gladiator-arena. Vi sitter på hver vår side, særlig de med fundamentalistiske tendenser, og heier på hver vår part.

Jeg orker ikke å høre unnskyldningene for krigsforbrytelsene og lidelsene lenger, ikke når begrunnelsen er den underliggende holdningen at palestinerne bare bør flytte seg, fordi de de mener Gud egentlig er litt rasist og setter noen folk høyere enn andre.

Palestinerne har selvsagt like mye rett til sine slektsgårder og fred som alle andre mennesker på kloden.

Det verste er at antisemittismen øker. Dermed øker tragedien. Enda flere uskyldige rammes. Dette handler ikke om jøder. Og det burde ikke handle om religion, minst av alt kristendom.

Tragedien i Midtøsten handler om korrupte, maktsyke ledere på begge sider. Yttersiden styrer, ikke de moderate, kloke.

Det trengs langt flere bønner og ny kurs, bedre politikk og mye mer nestekjærlighet. Og nå vil noen av de mest skrifttro bli redde, for kritikk av Israel kan føre til forbannelse, sier de. Nei. Å gå forbi når noen lider, fører til det.

Til de mest gammeltestamentlige passer det med et bibelord. Krystallklart om hva som er den hellige ætt. Fra galaterne tre:

«Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke «til dine ætter», som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, «til din ætt», og det er Kristus.»

Akkurat: han som sier vi må bli som barn igjen. Han som løftet opp romerske soldater, kvinner, samaritaner og spedalske med flere, og som lærte oss kjærlighetens veg.