«Hadde det ikke vært for den ene,» sa mamma, «vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag»

Det var hennes måte å forklare at hun selv måtte bære hele sin egen livsreise. Hun måtte selv være sterk, våken, tilpasningsdyktig – fordi det ikke var trygge voksne rundt henne som tok imot, holdt rundt eller løftet når det trengtes. Den gang var barnehjem normen. Store institusjoner med lite tid, få voksne og et system som gjorde barna små og ubetydelige – i egne og andres øyne.

Mamma beskrev det som å være en pakke som ble sendt videre. Ingen spurte hva hun følte, ingen spurte hva hun drømte om. Men selv i et hardt system kan et menneske gjøre forskjell. Hun møtte én voksen som så henne. Ett menneske som brydde seg. Som sa noe vennlig, som stoppet opp, som anerkjente at hun var der – et barn med et hjerte som banket og øyne som søkte.

«Hadde det ikke vært for den ene,» sa mamma, «vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.»

I dag er barnevernet heldigvis annerledes. Vi har lært. Barnehjemmene er borte. Vi vet at barn trenger hjem – ekte hjem – med vanlige voksne som har rom i livet og hjerte til å gi trygghet, forutsigbarhet og omsorg.

Men vi mangler slike hjem. Barnevernstjenesten i Alle byer trenger flere fosterhjem og avlastningshjem. Barn kommer i sårbare situasjoner av mange grunner: sykdom i familien, rus, psykisk uhelse, vold, omsorgssvikt. Og når hjelpen trengs – da haster det ofte. Vi trenger voksne som kan si: «Her kan du være. Her kan du puste ut. Her er det trygt.»

Hva ser barnevernet etter i et fosterhjem?

Det trengs ikke perfekte mennesker. Det trengs trygge, varme, vanlige voksne. Par eller enslige. Med eller uten egne barn. Med plass til å lytte, rom for tålmodighet, og vilje til å lære. Å være fosterhjem handler ikke om å fikse barn – det handler om å være en trygg havn der barnet kan få tid til å hele, vokse og utvikle seg i sitt eget tempo.

Fosterforeldre får opplæring, veiledning og støtte hele veien. Du står ikke alene. Og barnevernstjenesten vurderer nøye hvilke barn som kan passe til hvilke hjem – det viktigste er at det blir riktig for både barnet og familien.

Noen kan være fosterforeldre på fulltid. Andre kan bidra som avlastningshjem – en helg i måneden eller et par dager i uka – for barn som bor i fosterhjem eller hjemme hos foreldrene sine. Også dette kan utgjøre en forskjell som varer livet ut.

Kanskje tenker du: “Jeg har ikke tid. Jeg er ikke sterk nok. Jeg er ikke spesiell.” Men det sa sikkert også den ene mamma møtte. Og likevel ble hun den ene som ga håp i et ellers håpløst system.

Kanskje er det din tur nå. Kanskje kan du være den ene.