La det være klinkende klart: ADHD tas på høyeste alvor

Barn i dag vokser opp med mindre lek, og de sover dårligere enn før. De utsettes for høyere skolepress og mer skjerm enn noen generasjon tidligere. Alt dette kan skape symptomer som kan ligne ADHD, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto, modellklarert: Lise Åserud, NTB

Hadde vi med sikkerhet visst at ADHD-medisiner ga barn og unge en bedre fremtid, så hadde ikke denne debatten vært nødvendig.

Faglige diskusjoner skal tåle uenighet, men samtidig bringe oss videre. Debattinnlegg der voksenpsykiatere anklager både Aftenposten og våre seriøse kolleger for feilinformasjon, moralisering og skremselspropaganda, er definitivt ikke et eksempel på dette.

På vegne av vårt medisinske fagfelt ønsker vi derfor å gjøre det klinkende klart: ADHD tas på høyeste alvor i barne- og ungdomspsykiatrien (Bup) – nå som tidligere.

Ikke godt nok

Ja, vi trenger gode behandlingsforløp, likeverdig utredning, nok tid, miljøtiltak, støtte til foreldre og medisiner der det er riktig.

Ordskiftet rundt ADHD kunne ha stoppet der, for dette er leger i Bup helt enige om. Dette er gjeldende, nasjonale retningslinjer. Vi er alle enige om at ADHD kan handle om mennesker med store utfordringer i livet der diagnose og medisiner kan være til hjelp.

Men ADHD-debatten handler også om barn og unge som vokser opp med utrygghet og traumer, og som ikke har noe annet «språk» å formidle dette på enn uro og oppmerksomhetssvikt.

Medisiner kan noen ganger være til hjelp for barn med en vanskelig oppvekst. Men: Hvis en resept er det eneste tilbudet barn med en vanskelig oppvekst får tilbud om, er det ikke godt nok.

Symptomer som kan ligne ADHD

Barn er ikke små voksne, og normalvariasjon i modenhet er betydelig. Barn i dag vokser opp med mindre lek, og de sover dårligere enn før. De utsettes for høyere skolepress og mer skjerm enn noen generasjon tidligere. Alt dette kan skape symptomer som kan ligne ADHD.

Et sikkert skille mellom hvem som har og hvem som ikke har ADHD, er nå blitt vanskeligere å vurdere for oss som jobber med dette. Dette løses ikke med behandling med legemidler etter fast track-utredninger i helsetjenesten, slik Lars Lien har tatt til orde for, men med nok tid til å gjøre grundige, individuelle vurderinger.

Profesjonsetikk innebærer plikt til å varsle når man som fagperson blir bekymret over retningen den faglige utviklingen tar. Det er alltid vanskelig, men noen ganger nødvendig.

Lavere terskel for diagnose

De færreste barn oppsøker Bup på eget initiativ. Noen barn og unge som kunne ha trengt både utredning, diagnose og behandling for sitt psykiske strev, kommer heller aldri til Bup.

Utvidelse av diagnosekriterier for ADHD, redusert stigma og større åpenhet har senket terskelen for å oppsøke hjelp i spesialisthelsetjenesten. Dette har for noen vært positivt. Samtidig får Bup henvist flere barn og unge med mindre alvorlige vansker enn før, noe som legger press på tjenesten.

Effektivisering for å hjelpe flere, parallelt med lavere terskel for en diagnose, kan ha utilsiktede konsekvenser ved at de som trenger mest hjelp, risikerer å få mindre.

En viktig debatt om prioritering og kloke valg pågår nå – dette for å redusere medisinsk overbehandling. Medisiner oppfører seg annerledes i en hjerne i utvikling enn i en voksen hjerne. ADHD-medisiner er likevel en del av hjelpen til mange barn med diagnosen, men skal ikke benyttes før andre tiltak er godt utprøvd.

Vite at vi gjør det rette

Nylig avslo Verdens helseorganisasjon (WHO) for tredje gang å sette ADHD-medisiner på listen over nødvendige legemidler til barn – nettopp fordi vi ikke vet nok om effekten i et langtidsperspektiv.

WHO mener at vi trenger bedre studier med lengre oppfølging for å vite at vi gjør det rette når et økende antall barn og unge globalt får disse medisinene.

For den nye gruppen pasienter som vi nå har fått i Bup, er det derfor viktig og nødvendig å stoppe opp og spørre om ADHD-diagnose og medisinering er det beste og eneste svaret for stadig flere barn og unge.

Systemene rundt et barn

Vi ser en bekymringsfull økning i skolestress, utenforskap og ensomhet blant barn og unge. Skoleplikten gjør at barn ikke kan sykmeldes fra skolehverdagen. Ansatte i skolene har derfor et særskilt ansvar for å legge til rette for at alle barn kan mestre.

Voksne tar hele tiden valg på vegne av barn. Barn velger ikke selv hvilken behandling de skal få, og har også rett på samvalg.

Å jobbe med foresatte og systemene rundt et barn, ut fra en sammensatt – biopsykososial – ramme, er en viktig del av den komplekse kompetansen en barne- og ungdomspsykiater må ha. Dette er viktig for å kunne vurdere riktig behandling – inkludert medisinering. Tiden leger i Bup har til dette arbeidet, blir stadig mindre.

Ikke skremselspropaganda

Vi er bekymret for at tidspress og ressursmangel i alle systemene rundt barn som sliter, gjør at barn og deres foresatte ikke får tilstrekkelig hjelp og støtte. Foreldre som varsler når hjelpen ikke er tilstrekkelig, skal derfor bli møtt og hørt på sin bekymring.

Foreldre har varslet – også her i Aftenposten – at det eneste tilbudet de fikk til et barn som strevde, var en diagnose og en resept. Dette er ikke skremselspropaganda. Dette er brukeres erfaringer med en presset helsetjeneste for barn og unge.

Nei, faglige debatter handler ikke om å vinne. I faglige debatter står vi oss på å være tydelige på eget faglige ståsted og samtidig anerkjenne og lytte til andres erfaringer, kunnskap og meninger. Uten dette risikerer vi at selve formen på ADHD-debatten undergraver tilliten til oss og hjelpesystemet. Det er ingen tjent med, aller minst de som trenger hjelpen vår.

Signert styret i Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, alle er overleger i Bup:

• Line Knutsen Lund (leder)
• Janne Hassfjord
• Marianne Skretting
• Heike Simensen
• Trine Marita Hansen
• Trond Velken
• Charlotte Lunde
• Runar Eikeset
• Sylvi Norang Haugnes

• Hør intervjuet med Henriette Sandven i podkasten Ekstra Lars her. Eller følg Ekstra Lars for interessante intervjuer.